Scroll To Top

Waiting For The Sirens’ Call – Lett og ledig fra Gladchester

Plater 28. mars 2005
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Peter Hooks basslinjer og Bernard Sumners noe tandre, dog alltid like sjarmerende vokale prestasjoner har vært og forblitt New Orders sterkeste signatur. På Waiting For The Sirens’ Call er dette intet unntak. Her dykker bandet musikalsk sett tilbake til sitt eget uttrykk anno Technique fra 1989. De byr på et knippe låter med en felles forankring som ligger hakket nærmere eurodisco á la Pet Shop Boys og Kylie Minogue enn sitt sorgfulle og melankolske opphav, Joy Division.

For både Joy Division og The Smiths får ha oss unnskyldt, men gjennom 25 år som New Order har nok nettopp dette bandet mer enn noen andre fra regionen satt Manchester på det musikalske kartet. Gruppen har vandret fra dyp og sorgtung melankoli til sommerlett synthpop, og tilbake igjen, med en balanse og stødighet som bør kunne ses på som svært beundringsverdig. Alt de har rørt ved har riktignok ikke vært like sterkt rent kvalitetsmessig, men New Order har fremdeles til gode å rote seg bort i uvesentlighetsjungelen. Heller ikke dette albumet viker fra den standarden, selv om enkelte spor lider av en tilsynelatende likegyldige arrangementer og produksjon.

Når det er sagt og den første skuffelsen har lagt seg, er det likevel mye positivt å spore på Waiting For The Sirens’ Call. Som nevnt innledningsvis finnes det også på denne utgivelsen New Order-perler av beste merke, og som med letthet kan innlemmes blant bandets fineste låter. Men verken en ny Blue Monday, Shell-Shock, Thieves Like Us, True Faith eller Crystal finnes på dette albumet. Da er det enklere å trekke referanser til sideprosjekter som Electronic og Monaco, som begge jevnt over har langt lystigere trekk i musikken sin enn New Order har hatt til vane å ha.

Vi snakker med andre ord om lett og ledig sommerlig flørt, noe som vi for øvrig vet fungerer også i denne sammenheng. Bare de tre første bidragene; Who’s Joe?, Hey Now What You Doing og tittelsporet Waiting For The Sirens’ Call, bør alene være bevis nok på det.

Den noe skuffende førstesingelen Krafty representerer på sin side derimot ikke New Order anno 2005 på en spesielt god måte. Heller ikke i Jetstream, med Scissor Sisters’ Ana Matronic på gjestevokal, gjør New Order noe særlig god figur, mens eurodance-hyllesten Guilt Is A Useless Emotion sannsynligvis er det største feiltrinnet bandet har gjort i karrieren til nå. Dette føles tilgjort og krampeaktig, spesielt i sammenligning med for eksempel Kylie, som stort sett trakterer dette hjørnet av den kommersielle popmusikkens lekegrind betraktelig bedre.

Da går det langt bedre i det noe mer rocka avslutningssporet Working Overtime, som mest av alt føles som noe som kunne ha vært høstet fra et fruktbart nachspiel med gjester som Iggy Pop, Bob Dylan og The Smiths rundt bordet.

Albumet sett under ett inneholder tross sine svakheter såpass mange fengende og flotte låter at det er vanskelig å likevel ikke la seg begeistre over New Order. Atter en gang! Det er aldri vanskelig å høre hvem det er som spiller, og når sant skal sies er det godt å fremdeles få servert nytt materiale fra Manchesters største band.

Om skribenten

kommentarer