Scroll To Top

Snille bråkebøtter

Intervjuer 4. april 2005
Artister: Sjangre: ,

Foto: Bonnier Amigo Music Group (promo)

The Blood Brothers har holdt det gående siden 1997 og kom i fjor med sitt fjerde album Crimes, utgitt på selskapet V2. Bandet har hele tiden holdt fast på formularet som bringer kompromissløs skrikepunk ut til folket på torget. Så mye har de på hjertet at de har sett seg nødt til å bruke to vokalister. Eller?

Intense vokalister
Grunnen til at gruppen begynte med to vokalister i utgangspunktet, var at en gruppe de så opp til da de grunnla blodsbrødrene også brukte to vokalister. Dette, og at Jordan Blilie på denne tiden ikke hadde all verden av talent på gitargnukking, resulterte i en lineup med to fontfigurer. Og når sant skal sies er nok neppe det trekket det dummeste de har tatt.
Spesielt ettersom hele uttrykket deres får en ekstra dimensjon når Blilie og Johnny Whitney intenst duellerer om tekstpartiene. Gitarist Cody Votolato sier at de er veldig fornøyd med hvordan de to løser utfordringen det ligger i å ha to vokalister, og at man ikke må undervurdere hvor vanskelig det er å få resultatet til å låte overbevisende.

Ville lage skikkelige låter
Deres nyeste album Crimes, som innkasserte en klokkeklar sekser her i Panorama, låter en smule annerledes enn …Brun Piano Island, Burn. Blant annet er det denne gang mulig å skimte konturene av strukturerte låter, og med det ikke lenger utelukkende kaskader av seriekoblede gitarvrinsk og krakilske hyl.

Votolato bekrefter dette, og sier at de denne gangen gikk inn for å lage et album som i større grad var bygget opp rundt enkeltlåter:
– Vi ville bare har det moro, og tenkte ikke så nøye over hvor hva som skjedde underveis. Det som ble rolige partier på platen var ikke nødvendigvis tenkt slik i utganspunktet, sier den karismatiske gitaristen som konstaterer at en ikke ubetydelig del av gruppens låtskriving kommer som følge av jamsessions.

Og dette med å være eksentrisk og eksperimenterende er noe som beskriver hva The Blood Brothers bedriver dagene med. Og ved spørsmål rundt hva som er gruppens musikalske nøkkelforbilder nevnes to av skoleeksempler på begge deler; Captain Beefheart & The Magic Band og The Beatles. To prosjekter som unektelig gjorde sin helt egne ting, og som lykkes med fullt ut med sine forsøk.

Votolato penser så inn på noe han plukket opp da han leste en Miles Davis-biografi, om hvordan Davis selv var bevisst på at han ikke hadde noe personlig uttrykk i starten av karrieren sin. Men at han, ved å spille ting som lå tett opp til inspirasjonskildene, sakte men sikkert etablerte den lyden som gjorde han til en ekstremt innovativ musiker. Votolato sier han kjenner igjen bandet sitt i denne beskrivelsen, ettersom de også har hentet inspirasjon fra mange kanter og deretter gradvis etablert et sound som kan defineres som deres eget.

Lang turne
The Blood Brothers har nå vært på turne i over en måned. Hvordan i alle verden klarer de å holde intensiteten oppe kveld etter kveld? For her prater vi om et band som fører sine tilhørende til dansende galninger hver bidige kveld. Akkurat som de gjorde denne helgen på John DEE i hovedstaden vår.
– For å være helt ærlig så vet jeg ikke hvorfor det er slik. Men det har nok noe å gjøre med at vi har kjent hverandre så lenge, og at vi liker å spille klubbkonserter, hevder Votolato, som vil ha seg frabedt å bli omtalt som medlem av et sint band. Tvert i mot mener han at The Blood Brotherskanskje er den snilleste gruppen på markedet.

Fromme som lam
– Musikken vi lager er ikke sint, men kanskje en tanke aggressiv i uttrykket. Og det er derfor ikke riktig å si at vi som band verken er så fryktlig sinte eller skumle. Jeg har riktig nok smadret noen gitarer på scenen, men det har mest vært fordi jeg har hatt lyst til det. Og ikke fordi jeg er forpliktet til å oppføre meg som sint.

Ikke er det noe sint mystikk over bandnavnet heller om vi tolker Votolatos uttalelser rett. De fant på det ut fra premissene om at navnet skulle høres tøft ut. For dette har ingen røtter i diverse kultpakter innad i bandet med blodbad som fellsnevner:
– Vi er ikke skumle i det hele tatt, understreker Votolato.

Så da får vi nesten nøye oss med at det kort og godt er det et treffende navn på et ikke så rent lite treffende band. Av og til er faktisk ikke enkel logikk noe å kimse av, folkens!

For de som ikke fikk med seg konserten på John DEE og fikk oppleve hardcoretoget valse over alt som kan minne om verken mainstream eller trivialiteter, er det på sin plass å luske inn i skammekroken. The Blood Brothers leverte nemlig et sprengtight sett som garantert må ha frarøvet alle på første rad hørselen for en stund.
For dette var skittent, høyt og hyperenergisk. Gruppen tok rennefart og stanget deretterv stillheten ettertrykkelig i mellomgulvet.

Kom snart tilbake, er dere snille!

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer