No Hay Banda – Lynch-inspirert superdebut

For lesere som ikke har hørt nevnte Confessions & Alcohol, kan det nevnes at dette bandet befinner seg i et grumsete lydlandskap der mørke gitarer og skummel synth regjerer. Selv om singelen fikk et aldri så lite opphold på VG-listen, er Audrey Horne langt i fra noe hitband. Det finnes svært få låter her med kommersielt hitpotensiale, men derimot en rekke spennende låter som krever full konsentrasjon fra lytteren.

Gir man albumet noen runder i spilleren, vil man oppleve gode øyeblikk med låter som den dynamiske Listening, Get A Rope, singelen Confessions & Alcohol og Candystore. Alle disse låtene holder svært høyt nivå og gjør dette til en debut det står respekt av. Det eneste ankepunktet er at enkelte riff gjentas til stadighet. Dette gjelder spesielt det suverene riffet på Confessions & Alcohol, som også er å finne på Bleed om enn i en noe variert utgave.

Faith No More-referansene er noe tydeligere på albumet enn det man kunne få inntrykk av på singelen, uten at det er negativt ment. Dette er spesielt fremtredende på låter som Crust, der vokalist Toschie høres ut som en ung Mike Patton og bandet fyrer løs med en mengde varierte og til tider obskure partier.

Det bør også nevnes at bandet har gjort kunststykket å få med seg Joe Baressi som produsent. Han er kjent for å ha samarbeidet med storheter som Queens Of The Stoneage, Foo Fighters og Tool, og gjør også en fabelaktig jobb med Audrey Horne.

Mange kommer helt sikkert til å kritisere Audrey Horne for å være for lite innovative, da No Hay Banda på ingen måte er en spesielt original utgivelse. Spørsmålet er da om dette i det hele tatt er relevant når låtmaterialet er såpass sterkt som tilfellet er på bandets debutplate.