Scroll To Top

Skitten sørstat, ren kunst

Konserter 29. april 2005
Karakter

(Rock Bottom, Oslo – torsdag 28. april 2005)
Foto: Promo

De fem amerikanerne som utgjør Drive-By Truckers har etter all sannsynlighet inntatt store mengder Lynyrd Skynyrd, Neil Young, Tamla Motown, Allman Brothers og blanda det med uforsiktig bruk av skurketobakk. De blander alle disse ingrediensene i omtrent like store deler og det som kommer ut av det er et monster som i samme sekund både står fjellstøtt og sjangler som en sjøulk på landlov i Amsterdam.

Det er et klassisk rockoppsett som møter oss i den dessverre alt annet enn perfekte konsertkjelleren i Grensen, noen gitarforsterkere lina opp med et ordinært trommesett i midten. Og forventningene til en legendarisk kveld er fortsatt tilstede.

Idet størsteparten av publikum (det vil si den delen som var der for å høre et band og ikke teste ut forskjellige ringelyder på mobilen) var som mest klare for konsert lyder en umiskjennelig ringelyd fra bak i lokalet; brannalarmen. Alle kom seg ut trygt, brannvesenet kom og alle kom seg inn igjen. Ingen dramatikk. Heldigvis.

Deilige strengeleker
Bandet går på scenen og harver i gang med Lookout Mountain fra sisteskiva The Dirty South og man fatter umiddelbart at dette kommer til å bli varmt og intenst. De tre gitaristene Patterson Hood, nykommeren Jason Isbell og Mike Cooley støyer og mekker lydtepper som sender tankene til et visst Crazy Horse. Trommis Brad Morgan og bassist Shonna Tucker (også nykommer) holder kompet stramt og gående og gir fronttrioen gode arbeidsbetingelser for sine tidvis deilige strengeleker.

Hood, Isbell og Cooley bytter på vokalistjobben, men det er liten tvil om at det er Hood som er lederen av gjengen, en karismatisk skikkelse med en intens vokal og et lite glis som jobber steinhardt gjennom hele konserten.

Sørstatsrockopera
Låtutvalget strekker seg over alle de tre siste albumene (nevnte Dirty South, Decoration Day og sørstatseposet Southern Rock Opera), et av høydepunktene er utvilsomt Outfit fra Decoration Day, og refrenget derfra med en fars instruksjoner til sønnen som skal forlate de trygge sørstatsomgivelsene, gir et godt bilde på tekstuniverset Drive-By truckers stort sett holder seg godt plassert innenfor.

”Don’t call what your wearing an outfit / Don’t ever say your car is broke. / Don’t sing with a fake British accent / Don’t act like your family’s a joke / Have fun, but stay clear of the needle, call home on your sister’s birthday / Don’t tell them you’re bigger than Jesus / Don’t give it away.”

Det er kunst. Ingenting annet. Og hvis for eksempel Øyafestivalen skulle trenge et sikkert kort i august er tipset herved avlevert.

NB! Grunnet dårlig kooperasjon mellom Oslos konsertsteder og Oslo Sporveier er denne anmeldelsen basert på de første nitti minuttene av konserten, etter rapporter fra folk som bor i gangavstand fra sentrum holdt de på ganske mye lenger…

Om skribenten

Stig Aasheim

kommentarer