Scroll To Top

What Comes After The Blues – Sjelfulle Molina

Plater 29. april 2005
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Magnolia Electric Co har tidligere gitt ut en rekke plater under navnet Songs: Ohia. Dette nye prosjektet bryter ikke mye med hans tidligere band.

En av forskjellene fra Songs: Ohias siste album, som elegant nok hadde tittelen Magnolia Electric Co, er produksjonen som nå er mer finslepen og gjennomarbeidet. Men What Comes After The Blues er like fult en plate som domineers av grasrot rock, ispedd noen deler trist country rock.

Det er vanskelig å beskrive dette albumet uten å trekke paralleller til Neil Young og i nesten like stor grad til John Fogerty. Ikke bare er det musikalske likheter, mens de nevnte storheter har, og hadde, sine Crazy Horse og Creedence Clearwater Revival, har Molina nå fått sitt Silver Bullet Band.

Platen åpner med The Dark Don’t Hide It som har et visst driv og trøkk, steel gitar og et refreng som læres fort, og like fort glemmes. Neste spor, The Night Shift Lullaby, er ikke veldig ulikt åpningen med unntak av at vokalen er gjort av Jennie Benford, som også har skrevet denne låten. Det er noe skjevt og vakkert over Benfords stemme som gjør dette sporet flere hakk mer minneverdig enn det første. Hun opptrer også med hell som backingvokal på flere av de andre sporene, også det i god Neil Young-stil.

Men til tross for den fine kvinnerøsten er det Molina som er hjernen bak dette prosjektet og hans vokal og gitar bærer i stor grad platen. Ikke minst har han skrevet alle låtene, med unntak av nevnte The Night Shift Lullaby.

Molinas tekster er troverdige og gode når han kommer med sine personlige og treffende linjer, i hovedsak om smerte og mindre lykkelige stunder i mannens liv. Musikalsk serveres det stødige og gråtende gitarer, strykerpartier og det hele gjøres med nerve og dyktighet, men uten at de klarer å treffe helt midt i blinken. Ikke før på siste sporet.

Det hele avsluttes nemlig meget sterkt med den enkle låten I Can Not Have Seen The Light der Jason Molina og Jennie Benford synger tidvis tostemt og tidvis mot hverandre i duettstil, kun akkompagnert av akustisk gitar.

Det er platens sterkeste spor og her treffes de riktige nervene gang på gang. Ikke minst på grunn av den gode teksten som synges av stemmer man skulle tro var skapt for å synge nettopp den.

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer