Make Believe – Moden perfeksjonisme
Vi skal ikke gå i gjennom Weezers biografi mer enn nødvendig, da dette har blitt godt dekket opp i tidligere anmeldelser av amerikanernes plater på Panorama. Men vi kan i hvert fall slå fast at Weezer og sjef Rivers Cuomo tidligere har gitt ut fire vidt forskjellige album innenfor sjangeren, og så også i år. Dette gjelder både innenfor det musikalske uttrykket, men ikke minst også gjennom tekstene. De som først og fremst har digget Weezer på grunn av Cuomos tekster om ensomhet og fremmedgjørelse må ta seg en liten oppstiver før de hiver seg over Make Believe
For det er ingen tvil om at vårt popmusikalske låtskrivergeni har fått et mer positivt syn på livet de siste par årene. Der han tidligere klagde sin nød over sine problemer med rockstjernelivet fra et hjørne backstage, så har Rivers nå tatt noen forsiktig steg ut på gressplenen og ut i sola. Om alt ikke er på stell ennå, så er det en viss følelse av optimisme som preger årets album. Men det er optimisme med en klype salt, for Rivers er ikke en lykkelig mann, sånn generelt.
Bortsett fra på Pinkerton har vel kvartettens musikk strengt tatt ikke båret preg av å være spesielt melankolsk, men heller hatt en ”gladtristhet” over seg. Noe som også kan sies å være litt av hemmeligheten med Weezer. Blandingen av de smått triste tekstene og den mer oppstemte musikken har gått rett i sjela på mang en musikkelsker. Så når da Make Believe også bærer preg av mer positive tekster, mistes da noe av sjarmen med Weezer? Nei, faktisk ikke. For det er tross alt ikke det det handler om. Det handler om å skrive gode låter.
Med tanke på de enorme mengdene låter Cuomo (som vanlig) har skrevet i forkant av dette albumet (det er snakk om hundretalls!) og at han igjen har klart å begrense antallet låter til å fylle bare tre kvarter, så sier det litt om hans perfeksjonistiske kvalitetsmålinger av eget materiale. Mannen har nok låter til å gi ut ei plate i året de neste 50 årene, men det er altså bare tolv stykker som slapp i gjennom nåløyet i år. Kvantitet sier selvsagt ingenting om kvalitet, men det er nettopp det den litt misforståtte nerden med en elsk for heavy metal faktisk står for. For det er altså Cuomo som alene har skrevet samtlige låter også denne gangen, selv om andre i bandet visstnok har hatt låter på bordet også.
Weezer har aldri stått mer fram som et rendyrket popband enn på Make Believe og mens de som elsket Pinkerton over alt på jord kanskje vil fnyse av de nesten strømlinjeformede poplåtene her, så tar det ikke bort noe av kvaliteten på hver enkelt sang eller albumet som helhet. For dette er låtsnekreri i verdensklasse, kort og godt. Man forventer jo ikke mindre av et band av Weezers klasse heller, men det er imponerende å høre hvor stramme tøyler bandet har holdt på seg selv. Her er ingen overarrangerte låter eller overspilte gitarsoloer, kun de enkle og solide løsningene og detaljene som fremhver hvert enkelt spor. Og jammen har man ikke forsiktig inkorporert litt synth her og en saksofon der, fordi det passer låta. Rick Rubin har sannsynligvis hatt noe å si i forhold til å finslipe lyden, kanskje først og fremst når det gjelder milde forslag. Han har som kjent ikke vært aktiv produsent på alle låtene, men vært mer som en rådgiver for bandet generelt, og Rivers spesielt.
Men stramme tøyler sier du? Er ikke det litt feigt? Tamt? Det spørs hva du er ute etter. Om man ønsker seg det Weezer som i ung frustrasjon en gang på nittitallet reiv i strengene i stedet for i håret sitt, så er det like greit å bare ta for seg et ungt band som driver med det samme i dag. Weezer og Rivers Cuomo har derimot blitt voksne, og modnes sakte og sikkert på sitt naive vis og fokuserer på problemene på en mer distingvert måte. Nemlig ved å perfeksjonere låtskrivingen og å gå på den evige søken etter den perfekte poplåta. Det er bare å godta at unge menn også blir eldre og klokere og fokuserer på andre ting.
Make Believe mangler kanskje den umiddelbare friskheten til debutalbumet, den nakne og lekne råheten på Pinkerton og den totale melodiøsiteten til tredjealbumet (The Green Album), men årets utgivelse er bandets mest gjennomførte og gjennomtenkte til nå. På mange måter er den en god hybrid av de to selvtitulerte albumene og overgår på de fleste områder forgjengeren Maladroit, som ikke var ei dårlig plate, men som kanskje manglet det lille ekstra.
Det beste er kanskje at Make Believe, i likhet med med Pinkerton, vokser på deg etterhvert som dagene går. Og for de som ikke helt har tatt til seg førstesingel Beverly Hills, så kan vi raskt berolige og slå fast at det er albumets klart svakeste låt og minst typiske for plata. Om kanskje ikke så svak som enkelte skal ha det til.
Make Believe er nok et eksempel på at Weezer holder et et høyt nivå på låtskrivingen sin og fortjener den statusen de har. Denne plata blir garantert en sommerslager for flere enn noensinne og for en fan med bange anelser, så var det godt å få avkreftet frykten for at det var slutt på de gode låtene.
