Scroll To Top

Hill Country Revue – Småtrivelig slektsstevne

Plater 17. mai 2005
Karakter

Hill Country Revue er spillt inn på bluesklubben Bonnaroo. Det som i utgangspunktet så ut til bli en helt vanlig konsert utviklet seg etter hvert til det reneste slektsstevnet. Ikke bare har North Mississippi Allstars og gutta Luther og Cody med seg faren Jim Dickinson (Rolling Stones, Big Star, John Hiatt). Bandets gjest på konserten, R.L Burnside, fant like greit ut at det var på sin plass å ta med hele familien på scenen. Både hans to sønner Duwayne og Garry Burnside deltar med glød og iver. Men ikke nok med det; for også R.L. Burnsides barnebarn Cody dukker opp her.

Hill Country Revue er blitt et, godt om enn ikke fullendt, konsertdokumentar over familiebegivenheten. I likhet med de fleste andre konsertalbum har også denne utgivelsen problemer med å fange opp energien og intensiteten fra konserten.

Overføringen fra scene til CD er som sagt vanskelig og ytterst sjelden vellykket. Men likevel er det mye å glede seg over på Hill Country Revue. Ikke minst er mye av spillegleden og de musikalske sprellene til band og gjester godt ivaretatt her.

Repertoaret består av bluesorientert materiale i de fleste former; fra elektrifisert deltablues til jamming i Allman Brothers-klassen. Låtene har de skrevet selv med unntak av flotte coverversjoner av for eksempel Ry Cooders Boomer Story og The Mississippi Sheiks’ Station Blues.

Det endelige resultatet låter tøft, om ikke direkte spennende. Låtene har en tendens til å bli dratt ut i det uendelige og lever derfor opp til myten om at ”en blues aldri tar slutt”.

Det er lite å utsette på guttas musikalske ferdigheter. De kan både spille og synge, men bør kanskje lære å begrense seg litt. Gitaronanien har en evne til å gå på bekostning av melodien, noe som strengt tatt neppe har vært meningen.

Det skorter tross dette selvfølgelig ikke på godbiter her. Åpningen, i form av Shakin’ Em On Down og Po Black Maddie / Skinny Woman / Po Black Maddie, lukter det både kuler og krutt av. Platens midtpart fremstår derimot som litt kjedelig. Her er det for lite variasjon og driv, kombinert med for mye unødvendig gitaronani.

Men inntrykket tar seg heldigvis opp igjen mot slutten av platen, for både Shinny She Wobble / Station Blues og Going Down South holder mål.

Men helhetsinntrykket er, som ikke uventet med livealbum-formatet: Konsert er nok aller best på konsert, og ikke på plate.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer