Scroll To Top

The First Lady – En sexy sjel

Plater 23. mai 2005
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Rekken med blodfattige nu-soulartister som har mislykkes er lang som et vondt år. Ikke er det dårlige vokale ferdigheter eller laber lyd som gjør skaden, det er sjelen det har skortet på. Denne uforklarlige faktoren som gjør at Martha Reevs & The Vandellas, The Delfonics, The Supremes, Laura Lee, Bettye Swann og The Temptations, bare for å nevne noen få, kan vise til musikk som låter like fantastisk friskt i dag som for 30 år siden.

Faith Evans kommer nær å lage slik klassiske soul på sin fjerde langspiller, The First Lady. For det er en sexy fløyelsoul med alle ingredienser som skal til å for at ordet «tidløst» skal komme til sin rett, som står på menyen denne gang. Hun synger bedre enn på lenge, produksjonen er übertight, og det er endelig nok gullgode låter til å fylle et helt album.

Again, I Don’t Need It, Jealous, Mario Winans – duetten Ever Wonder, Mesmorized, Get Over You, og Lucky Day er alle sammen låter som sender tankene tilbake til den tiden da man fortsatt lagde skikkelig soul, og ikke mistet fatningen helt bare ryktene om store penger nådde låtskriverstuen.

Hadde denne platen kommet ut i 1976, så hadde den vært et naturlig referansepunkt for mange fremmadstormende r’n’b-artister i dag. Når den kommer ut nå i 2005, så forteller den oss at alt håp på langt nær er ute for soulsjangeren som uttrykksform.

Det som trekker denne platen ned er førstelåta Goin’ Out med Pusha T og Pharell på gjestevokal, og det Twista – drevne avslutningskuttet Hope, som begge lider under ett i overkant moderne lydbilde. Men innholdet i mellom disse to ytterpunktene, ja, det er så bra at man kunne blitt forelsket av mindre.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer