Don’t Believe The Truth – Ikke tro på noe
OK: De skal ha honnør for å ha levert en helt grei debut i form av Definitely Maybe tilbake i 1994 – platen som inneholdt smått delikate Supersonic, kanskje Oasis’ eneste virkelig gode låt. Påfølgende album (What’s The Story) Morning Glory? inneholdt også et knippe låter som var hørbare. Deretter har Englands ”store supergruppe” vært et stort og seigt gjesp, uten tendenser til å by på noe som helst av interesse. I hvert fall ikke rent musikalsk sett.
Det er tvilsomt om situasjonen vil fortone seg spesielt annerledes etter utgivelsen av Don’t Believe The Truth. Den føyer seg rett inn i rekken av mer eller mindre uspennende utgivelser signert denne oppblåste gjengen med det uspiselige brødreparet Liam og Noel Gallagher i front.
Albumet er, tross den negative ladete innledningen, likevel kanskje den beste studioplaten Oasis har hostet opp siden nettopp Definitely Maybe. Hvilket egentlig sier en god del om dem, da vi på ingen måte snakker om en utgivelse det er verdt å storme ned hyllene hos Platekompaniet for å sikre seg. For mest sannsynlig vil Don’t Believe The Truth kjapt ende opp som atter en støvsamler platehyllen i stuen ved siden av alle de andre kjipe Oasis-platene dine.
Som de alltid har gjort, så stjeler Gallagher og kompani fremdeles som ravner, og da spesielt fra band og artister vi først og fremst forbinder med sekstitallet. Denne gangen heter ofrene som har vært utsatt for innbrudd Bob Dylan (i låten Mucky Fingers), The Kinks (i The Importance Of Being Idle) og The Who (i Guess God Think’s I’m Abel). De har naturligvis på ingen måte glemt The Beatles denne gangen heller, hvis riff her er lettest å spore i Keep The Dream Alive.
Sistnevnte er skrevet av Andy Bell, mens de andre nevnte sporene alle har Gallagher (med jevn fordeling mellom Noel og Liam) oppført som komponist og tekstforfatter. Foruten åpningssporet Turn Up The Sun (også signert Bell), er det nettopp disse låtene som bidrar til at Oasis ikke går rett på trynet igjen, slik de pleier å gjøre.
Oppsummert er Don’t Believe The Truth en helt grei, men likevel for ujevn i både konstruksjon og innhold og blir derfor aldri noe mer enn atter en forholdsvis uinteressant utgivelse signert Oasis. Dette bandet er og forblir hva de alltid har vært: Kjedelige! Så ikke tro på dem, de stinker fortsatt. Nesten like mye som før!
