Scroll To Top

Monkey Business – Frekkhetens disipler

Plater 12. juni 2005
Karakter

Hva som har skjedd med The Black Eyed Peas er et stort ubesvart spørsmål. Eller rettere sagt; det er lett å oppservere at de har blitt dårligere. Vanskeligere er det med hva som fikk dem inn i uføret. Var det alle pengene? Ubegrenset tilgang til fri sjampis og hotellsåpe? Eller bare dårlige rådgivere, som fikk dem til å bytte ut det oppegående undergrunnsimaget sitt med fargesprakende kostymer og en sexy fjolle som frontfigur? Hvorfor var det ingen som grep inn, og ristet litt vett inn i dem før det hele gikk over styr?

Problemet til gruppen er at de ikke lenger er troverdige. Når den ser sitt snitt til å åpne Monkey Business med et sample av Dick Dale & His Del-Tones låta Misirlou (klassisk bidrag til Pulp Fiction-lydsporet, red. anm.), er det ikke lenger grenser for frekkheten. Det fortsettes så ufortrødent med hodeløs sampling av klassiske hits. Hvilket gjør kvartetten til gruppeutegaven av MC Hammer. Mannen med de store buksene som samplet den eventyrlige basslinjen fra Rick James’ Super Freak, limte det inn i sin U Can’t Touch This , og som tjente nok penger til et romslige hus med både badebasseng og tjenestefolk.

Monkey Business ligner på en ekstremt påkostet B-film. Celebre gjester som James Brown, Sting (!), Cee-Lo Green, Q-Tip og Justin Timberlake kommer innom, gjør følelsesløse opptredener og forlater åstedet pinlig klar over at deres kredibilitet er svekket. Men horder av forvirrede kids kommer sikkert ikke til å bry seg om dette, ettersom de er fornøyd så lenge de kan danse. Og siden beatsa er irriterende fengende er det ingen grunn til at det ikke blir taktfast vrikkings til dette. I år som i forfjor.

The Black Eyed Peas anno 2005 er i en særdeles dårlig forfatning. Kjærlighet er byttet ut med begjær, kreativitet med kopiering og unnasluntring på en måte som etterlater seg en ekkel stemning på dansegulvet. Dette er med andre ord ikke annet enn simpel moro for massene som ikke vet bedre. For øvrig en innordning musikkinteresserte med det kritisk sans gjør smart i å unngå.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer