Scroll To Top

På den tredje dag…

Konserter 17. juni 2005
Artister: Sjangre:
Karakter

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, lørdag 18. juni 2005)
Foto: Anthony Hopkins (anthony@panorama.no)

Noe bedre forberedt og betraktelig mere klar over det noe snodige regelverket rundt sikkerhet så inntok Panorama Norwegian Wood 2005 for tredje dag på rad lørdag ettermiddag. På programmet sto etablerte veteraner som Crosby, Stills & Nash, 3 Doors Down, Jim Stärk og Norges nye heltinne på musikkfronten, Ane Brun.

Kveldens udiskutable høydepunkt var i forkant de amerikanske veteranene Crosby, Stills & Nash, mens publikum inntil da måtte la seg – frivillig eller ikke – underholde av amerikansk designerrock á la 3 Doors Down og Norges nye yndlinger på popfronten, Jim Stärk. Men før dét inntok en selvsikker Ane Brun scenen og overbeviste stort i sommersolen denne nydelige ettermiddagen i Frognerparken.

Ane Brun

Mektig brunt
I forbindelse med sin andre utgivelse ble Ane Brun over natten med ett superstjerne også i hjemlandet Norge tidligere i år. Fra før av har hun lagt Sverige for sine fFotograf: Anthony Hopkinsøtter. Debutplaten Spending Time With Morgan fra 2003 ble krafig forbigått av nordmenn flest, mens oppfølgeren A Temporary Dive, som ble sluppet i februar, ga Brun umiddelbar respons som førte henne rett til toppen av VG-listen Topp 40.

I så henseende er det ikke unaturlig at nettopp Ane Brun står på årets program for Norwegian Wood. Og den unge moldenseren med base i Stockholm kom tydeligvis til sine egne i Frognerbadet. Iallfall skal vi ta responsen hun ble møtt med i betraktning.

Fengslende i ettermiddagssolen
I forbindelse med Ane Bruns debut på Norwegian Woods hovedscene, kan man si mye om hennes i og for seg lavmælte låtmateriale. Med en fot godt forankret i bluesen, og den andre dypt forgrenet i tradisjonell singer/songwriter-tradisjon, kom hun og gjorde en virkelig fengslende forestilling fra den store scenen.

Fotograf: Anthony HopkinsHun skal ha mye honnør for måten hun makter å nå ut til sitt publikum på, dette til tross for – og i motsetning til – øvrige artister som fra den samme scenen tidligere i uken og forsåvidt også tidligere år, har slitt med å feste seg hos festivalgjengerne i bakken foran scenen. Det nydelige været kan selvfølgelig ha spilt inn noe, da det var usedvanlig enkelt å lene seg tilbake på gresset og bare nyte Bruns vakre og iørefallende, dog melankolske melodier. For ikke å glemme hennes strålende fremføring. Her i selskap med et knippe like dyktige medmusikanter.

Sjarmerte i senk
Som nevnt er det forholdsvis rolige låter som strømmer fra en hvilken som helst scene inntatt av Ane Brun. Intet uventet fra Wood-scenen der altså. Like fullt er dama i stand til å nærmest forføre sitt publikum rett i senk, rett og slett fordi hun i dag fremstår som en usedvanlig profesjonell artist. Spesielt bør dette fremheves med tanke på hennes relativt korte karriere.

Oppsummert leveret Ane Brun varene og vel så det, og kan etter dette lene seg tilbake og vite at også publikum visste å sette stor pris på henne som konsertartist.

3 Doors Down

Strømlinjerock uten særpreg
Av en eller annen grunn har amerikanske 3 Doors Down fått invitasjon til å spille under Norwegian Wood 2005. Dette bandet leverer strømlinjeformet rock designet for spilletid på kommersielle amerikanske Fotograf: Anthony Hopkinsradiokanaler og er ellers et band de aller fleste musikkinteresserte nordmenn knapt nok finner verdt å nevne i en parantes. Gruppens opptreden i Frognerbadet kan likevel ikke bedømmes ut fra den forutsetningen, men dette ble tross alt, og ikke overraskende, omtrent som forventet.

Det vakre osloværet er nok hovedårsaken til at Frognerbadet mer eller mindre allerede var fullsatt da 3 Doors Down gikk på scenen litt før klokken fem (uten at det skal kunne honoreres dem). Brorparten av festivalgjengerne hadde nok i utgangspunktet helt andre mål med hvorfor de var til stede enn dette bandet, noe som også var tydelig med tanke på responsen i amfiet foran scenen.

Fotograf: Anthony Hopkins

Lite engasjerende
Alt i alt er det vanskelig å dømme bandet for å ikke kunne spille. For det kan de faktisk. Ganske bra til og med. Det er likevel komplett umulig å la seg engasjere eller inspirere av et middelmådig og særtypisk amerikansk band av denne typen, som for øvrig ellers er fullstendig fritatt for originale særtrekk eller låtmateriale. Med den forutsetningen kunne dette nesten ikke bli bedre enn dette.

Jim Stärk

På vei mot noe enda større?
Oslobandet Jim Stärk har gjennom det siste året virkelig fått markert seg som ett av landets mest ettertraktede band, totalt uavhengig av sjanger. Under lørdagens forestilling på Norwegian Wood viste de for alvor at de faktisk har fortjent å komme i den posisjonen som de har.

Fotograf: Anthony HopkinsJim Stärk har i og for seg alltid vært et bra band. Noen synes kanskje at uttrykksformen de har lagt seg på er litt kjedelig, mens andre forguder dem for hva de har gjort for å gjeninnsette softrocken på agendaen. På scenen i Frognerbadet viste gutta med stor iver seg fra sin aller beste side og avviste galant all skepsis som eventuelt har bygget seg opp i skyggen av den økende suksessen de har hatt på platefronten med sine tre album, og ikke minst fjorårets suksess-EP Morning Songs.

Med frontmann og vokalist Einar Stokke Fadnes i front har denne gruppen etter hvert fått et solid fotfeste. Det er absolutt ingen grunn til at gruppen ikke skal kunne nå lenger, da de etter lørdagens forestilling fra Wood-scenen viste tydelig at de er i stand til å utvikle seg stort også som liveband. Som første rikspublikasjon som i det hele tatt skrev Fotograf: Anthony Hopkinsnoe som helst om Jim Stärk, er det ingen hemmelighet at vi har fulgt dette bandet gjennom noen år etter hvert nå. På plate har de forlengst lagt et grunnlag for sin karriere og også blitt lagt godt merke til i alle andre nasjonale medier. Men som konsertband har de ikke fått vist seg skikkelig godt frem. Ikke før denne flotte lørdagskvelden.

Har utviklet seg enormt
Det som umiddelbart meldte seg under lørdagens konsert var det inntrykket av at bandet bevisst må ha lagt en del arbeid i å videreutvikle sitt sceniske uttrykk. For med ett virker bandet betraktelig mer utagerende og publikumssøkende enn noen gang før, noe som ga utslag i en respons fra publikum som denne anmelder aldri har sett i Jim Stärks omgivelser. Ikke at de aldri har vært gode i konsertsammenheng tidligere, men her viste de at de også kan være et utagerende og inspirerende liveband av format!

Fotograf: Anthony HopkinsDet at gruppen har blitt mer hardtslående bør i seg selv være en liten seier for Jim Stärk. For selv om de som nevnt aldri har skuffet, så har de heller ikke hatt for vane å spille fletta av de fleste andre norske poporkestre. Til det har deres sceniske uttrykk vært for avslappet og tilbakelent.

Men nå har de altså tydeligvis bestemt seg for å ta det hele helt ut og byr enormt mye mere på seg selv, hvilket hever dem en divisjon (eller to) over der hvor de var ved forrige møte (eller forrige gang de spilte på Norwegian Wood i 2003, for den saks skyld).

Som seg hør og bør, avsluttet gruppen selvbevisst og sikkert settet sitt med fjorårets store sommerlandeplage Morning Song, som her var tilpasset dagens utgave av Jim Stärk, og som fullt fortjent ble avrundet med enorm mottagelse fra det fullsatte amfiet.

Crosby, Stills & Nash

Tradisjonen tro
Veteranene og legendene Crosby, Stills & Nash inntok som siste band på podiet Fotograf: Anthony Hopkinsunder Norwegian Wood denne samlet sett svært så vellykkede lørdagen. Som forventet var arenaen fullsatt av hengivne publikummere, som i motsetning til fredagens harde kjerne av tunge rockband, her var av langt eldre snittalder.

Men David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash er ikke akkurat som nykommere å regne i gamet, og vet eksakt hvordan de skal angripe sine tilhørere. Og ikke overraskende leveret de et sett med låter plukket fra hele den imponerende backkatalogen, som strekker seg så langt tilbake som til 1969.

Fotograf: Anthony Hopkins

Som forventet
Som forventet ga de publikum det de var kommet for å høre. En gjennomgang fra en karriere som selv uten Neil Young på laget har vært oppsiktsvekkende nok til å gjøre Crosby, Stills & Nash til levende legender med mer enn kredibel nok status selv i 2005.

Kveldens forestilling i Frognerbadet er det lite og ingenting å utsette på. Det eneste må i så fall være at trekløveret kjører taktfast mot et uttrykk de alltid har vært trofast mot. På scenen hadde de med seg ytterligere fem musikere, som for øvrig bidro til å fullbyrde en konsert som nok vil gå hjem hos de som var til stede som like legendarisk som bandet selv.

Fotograf: Anthony HopkinsEn totalvurdering av Crosby, Stills & Nash sin konsert i Frognerbadet under Norwegian Wood 2005 kan derfor ikke bli annet enn at bandet innfridde og vel så det. For dette oser det kvalitet av lang vei, og med tanke på hvor profesjonelle utøverne i bandet er – og i og for seg alltid har vært – skal det godt gjøres å ikke falle pladask for gamlegutta. Bergensere med billet til Grieghallen i morgen har med andre ord ingenting å frykte for at ikke søndagens konsert skal bli like vellykket. Eneste må i så fall være mangel av sol og selskap av tre og en halv gang så mange tilhørere.

Om skribenten

kommentarer