This Is Nighttime – Søvndyssende og forutsigbart

Ute i den store verden eksisterer det vanvittig mange band som spiller melodiøs pop med melankolske trekk, sånn halvveis nedstemt med ”fengende” partier. Alle refererer til Radiohead når inspirasjonskildene skal nevnes, men at de likevel har sin egen helt unike sound, like fullt ender de opp med å drukne i mengden.

Lu:d fra Oslo er et slikt band, og når de nå slipper sin første fullengder This Is Nighttime er det ikke fritt for at de treffer godt med tittelen. For det blir fort vanskelig å holde seg våken gjennom hele dette albumet.

Oppskriften er ganske standard med mye melankoli og lavmælte toner, kombinert med innslag av raskere tempo og forsøk på store mektige refrenger. For ikke å glemme tendenser til å dra på med litt ”støy”. Men mest av alt er This Is Nighttime så forutsigbar at den lett glemmes.

Platen åpner likevel bra. Det låter slettes ikke verst med bidrag som Mew-kopiene Were We Situated… og Welcome Mandrake. Mer pop en ballade og med gode refrenger. Disse er høyt svevende, drømmende og behagelige i formen. Akkurat her er Lu:d på sitt beste.

Deretter kommer innslagene som perler på en snor. Tapre forsøk på å låte litt som Kashmir og litt som Radiohead, men som bare bunner ut i kjedelige versjoner av allerede kjedelige Saybia. Pent og pyntelig, uinteressant, ensformig og ikke minst søvndyssende. Aller verst blir det på den svulstige Time Will Tell. Sjeldent har en låt vært så ferdighørt før den begynner.

Musikken Lu:d leverer er for det meste langt fra dårlig, til det har de latt seg ”inspirere” altfor godt, og mange vil nok falle for dette. Sånn sett er nok gruppens låter radiovennlige nok til å kunne nå ut til massene. På den andre side kan dette karakteriseres som en litt unødvendig utgivelse.