Scroll To Top

En fabelaktig åpningsdag

Konserter 7. juli 2005
Artister: Sjangre:
Karakter

(Roskilde Festival, Roskilde, torsdag 30. juni 2005)

Av: Christer Alexander Hansen og Beate Magerholm
Foto: Christer Alexander Hansen og Beate Magerholm

Ventetiden brukes godt, og stikkord i år var varm øl og solkrem. Været var fantastisk, og det føltes helt riktig å ta livet med knusende ro frem til at konsertjaget begynte.

Midt oppe i alt slaraffenliv, begynte det plutselig å bevege seg i mengden. En politisk bevissthet var vekket, og et demonstrasjonstog under parolene ”Festival mot Bush” sneglet seg gjennom campen og vokste seg stadig større – Dette anti-Bush budskapet var noe som var gjennomgangstema under hele festivalen – både hos publikum og artister.

Så – klokken fem ble portene på tradisjonelt vis åpnet, og lykkelige, solbrente mennesker kunne storme det enda grønne og frodige festivalområdet. Etter all denne ventingen var festivalen endelig i gang og musikkeventyret kunne begynne.

Flogging Molly

Arena Scene

Enorm spilleglede
Arena scene kunne torsdag by på flere store band og alle holdt et skremmende godt nivå. Først ut var Flogging Molly fra Boston som skapte et liv og røre fullstendig uten like med sin utrolig fengende irskinspirerte punk.

Gode låter, en vanvittig spilleglede og et publikum som satte pris på hver enste lille låt. Dans og sang om hverandre, det regelrett kokte under teltet. Glede! Ok, visst kan melodiene bli litt like etter hvert men når spillegleden og intensiteten er som den er så blir det meste tilgitt.

Mastodon

Arena Scene

Rå metall
På samme scene noen timer senere, når mørket hadde meldt sin ankomst, kunne de frammøtte få oppleve noe av det beste som er å finne innenfor moderne tung metall. Mastodon er kanskje ikke gamle i gamet men leverer likevel med en ganske vill presisjon, det er tungt og hardt, teknisk krevende og utfordrende for tilskuerne. Men når materialet blir framført så overbevisende er det bare å ta av seg hatten. Dog kan kanskje settet bli noe langt og det er ikke fritt for at en må komme seg litt ut og gispe etter luft.

Dwi Mekar

Ballroom Scene, klokken 18.00

Overjordiske toner
Som tidligere nevnt er Roskildefestivalen et sted hvor man kan bli presentert for nye musikalske uttrykk. Det er også et sted hvor man kan oppleve fremmede kulturer gjennom deres musikalske tradisjon

Dwi Mekar er en samling av dansere og musikere fra Bali som vedlikeholder og fremmer landets tradisjonelle kultur. De kalles et Gamelanorkester og består av 28 musikere og dansere. Danserne gir et innblikk i Balis tradisjonelle danser, akkompagnert av gamelanorkesteret som er nøkkelelementet i tradisjonell indonesisk musikk. Gamelan er betegnelsen på ulike typer orkestre som vanligvis baserer musikken sin på perkusjoner. De anses for å være hellige, og det sies at hvert enkelt instrument i Gamelanen har overnaturlige evner, instrumentene må derfor tilnærmes med forsiktighet og flere ritualer kreves av musikerne før de spiller på dem.

Publikum i transe
Etter å ha sett og hørt Dwi MekarRoskilde er jeg ikke overrasket over at dette er musikk som tradisjonelt sett akkompagnerer religiøse ritualer . Overjordiske toner fylte festivalens Ballroom scene, og ikke bare musikerne men også publikum så ut til å komme inn i en slags transe. På scenen ble den musikalske opplevelsen forsterket av danserne som i fargerike kostymer fremførte tradisjonelle danser som gjorde at man for et øyeblikk ble ført langt, langt bort. På grunn av økonomiske vanskeligheter var det like før at gruppen måtte avlyse sin planlagte Skandinavia tur, men ved hjelp fra blant annet Roskilde Festival fikk de likevel realisert turneen, noe vi som publikummere kan være takknemlige for.

Die Anarchistische Abendunterhaltung

Pavilion Scene, klokken 18.30

Anarkistisk kveldsunderholdning
Det å være førsteband ut må være en velsignelse. Det er en kjensgjerning at man i løpet av festivalen fylles med så mange musikalske inntrykk at man blir mer og mer kresen jo lengre ut i festivalen man kommer. Det er nesten som å bli stengt inne i en godtebutikk med tillatelse til å spise alt det godteriet man orker.

Denne Belgiske kvartetten som lovet publikum en anarkistisk kveldsunderholdning, hadde nok ikke hatt noen problemer med å spille siste festivaldag heller, for de er et virkelig fascinerende band. De er sagt å lage en dynamisk blanding av Beatles, Øst Europeisk folkemusikk, Zappa og klassisk musikk. Med instrumenter som klarinett, trekkspill, fiolin, cello og bassgitar skaper de et intenst lydbilde med mange uventede taktskifter, skeive rytmer og en østeuropeisk klang.

Åpningslåten Raw like milk som lot mine tanker gå till Yann Thiersen og hans musikk som man finner blant annet på filmen om Amelie fra Montmartre. Publikum ble revet med fra første stund, og det var tydelig at det var vanskelig for mange å stå stille. De fortsatte i samme stil på neste låt, og de oppmøtte lot seg begeistre. Deretter tonet de det ned et hakk, og fortsatte med flere av sine mer klassisk inspirerte verker. Her var ikke dansetrangen like gjeldende, og det var tydelig at de mistet mange av publikum på veien inn i sin eksperimentelle verden.

Vanskelig tilgjengelig
For dem som lever for musikk skapt av band som for eksempel Tortoise var det nok ikke noe problem å henge med, men for dem som bare tilfeldigvis tok turen innom teltet kunne dette kanskje bli litt vanskelig tilgjengelig musikk. Likevel – dette var ikke bandets feil. De lager eksperimentell musikk, noe som man ikke kan forvente at skal slå an hos alle. For dem som hang med hele veien var nok dette en fantastisk konsert, for det var ikke noe å si på kvartettens fremførelse.

Det er dette som er noe av festivalens sjarm. Man kan stoppe innom konserter hvor man blir presentert for en helt ny musikalsk verden. Dersom det treffer blink har man funnet et utgangspunkt for videre utforsking, skulle det derimot ikke falle i smak beveger man seg bare videre til neste konsert.

Kent

Orange Scene, klokken 22.00

Skuffende Kent
Et av årets trekkplastre var Skandinavias store yndlinger, Kent. Som siste stopp på turneen i forbindelse med bandets 10-års jubileum ventet Orange Scene og et hav av publikummere på guttene fra Eskilstuna. Ikledd dress entret frontfigur Joakim Berg scenen sammen med resterende bandmedlemmer, og publikum sørget for at de fikk en varm velkomst.

De har altså rukket å bli ti år, og på denne tiden har de gjort et uutslettelig inntrykk på mange mennesker. Kent er kjent for å være et svært bra liveband, noe jeg sier meg enig i etter et titalls konserter. De siste gangene har jeg imidlertid blitt skuffet, og jeg var derfor spent på hvordan konserten på årets festival ville bli.

Det er ikke lenge siden de ga ut sin nyeste plate Du & jag døden så jeg var forberedt på at konserten skulle by på mange av låtene fra denne. Likevel håpte jeg på at de skulle ta et lite dykk i arkivet i forbindelse med sin feiring av sine ti store år. Konserten bød på noen innslag fra de tidligste utgivelsene som for eksempel Saker man ser og 747, men ikke så mange som jeg hadde forventet av en jubileumskonsert. De tre siste platene dominerte konserten, og da selvfølgelig det nyeste i høyere grad enn de andre.

Falsk vokal
Berg var kommunikativ, og lot publikum få vite hvor stort det var for bandet å stå på scenen foran så mange fans. Likevel virket han ikke helt i form, og den svært rutinerte artisten skar til tider ut i direkte falsk vokal. Publikum i området nærmest scenen virket ekstatiske, men i de bakre rekker sank stemningen jevnt utover konserten. I ettertid har jeg hørt mange delte meninger om bandets prestasjoner denne kvelden. Mange var skuffet, mens andre igjen mente at dette var en helt fantastisk konsert. Personlig var jeg ikke imponert når jeg ser det i forhold til det jeg vet at Kent er i stand til å prestere.

Om skribenten

kommentarer