Scroll To Top

Plaskende pangstart

Konserter 11. juli 2005
Artister: Sjangre:
Karakter

(Quartfestivalen, Kristiansand – tirsdag 5. juli 2005)
Foto: Petter L. Solberg

Det var duket for store internasjonale navn denne dagen, og selv om værgudene ikke var helt i form etter nattens kalas virket det som om alle norske Green Day-fans møtt tidlig opp i Bendiksbukta for å overvære kveldens hovedkonsert.

Quart-ledelsen hadde gjort sitt for begrense køene inn på Odderøya, og det gikk derfor smertefritt å få med seg både bag og fotoutstyr. Under mystiske omstendigheter klarte dessverre undertegnedes laptop å ta kvelden, slik at en fortløpende oppdatering ikke var mulig å få til.

Fotograf: Petter L. Solberg Kvelden ble utelukkende tilbrakt i Bendiksbukta, der programmet besto av blant annet norske Skambankt, britene i Kaiser Chiefs og Bloc Party. Dette i tillegg til Jimmy Eat World og Green Day fra Statene.

Skambankt
Bendiksbukta, 16:00

Skambankts frontfigur Terje Vinterstø ledet an det som så ut til å kunne bli dagens kjedeligste konsert. Med en god dose gjennomsnittsrock framført uten særlig entusiasme var det vanskelig å få varmet opp de ellers så halvfrosne og bløte tilskuerne. Bandet forsøkte seg innimellom på de mest klassiske rockbevegelsene, med varierende hell.

Gutta hadde også en del problemer med basslyden i løpet av de første låtene, noe som gjorde lyden ganske spinkel i alle fall det første kvarteret. Konserten varte en drøy halvtime, og det hele var en ganske grei gjennomkjøring av fjorårets selvtitulerte debutalbum.

Kaiser Chiefs
Bendiksbukta, 17:00

Fotograf: Petter L. SolbergKaiser Chiefs har mange norske tilhengere, og dette var tydelig da masser av dedikerte fans strømmet til Bendiksbukta. Vokalist og frontmann Ricky Wilson satte standarden fra første stund, og hoppet og spratt rundt på scenen i kjent John Cleese-stil. Det hele ble nesten litt for mye, men så lenge alt ble gjort med et smil om munnen ble det akkurat passe energisk og underholdende.

Bandet som helhet fremførte stødige versjoner av I Predict A Riot og publikumsfavoritten Oh My God, som de fleste fikk på hjernen med det samme.

Selv om stemningen var på topp, var været fortsatt elendig. Heldigvis visste bandet fra Leeds råd. De inviterte til regndans, og nok en gang fikk de bevist at de er et liveband av klasse.

Da de fremmøtte i tillegg ble kommandert til å synge bursdagssang for bandets lydmann, var det tydelig at musikerne i bandet hadde hele Bendiksbukta i sin hule hånd.

Bloc Party
Bendiksbukta, 18:30

Fotograf: Petter L. SolbergBloc Party fra London har blitt sammenlignet med Franz Ferdinand og Kaiser Chiefs, og ligger omtrent midt i gata i ”new wave of the new wave”-sjangeren. Suksess med debutalbumet Silent Alarm i hjemlandet har gjort de til et hett navn også her i landet, men foreløpig kun på papiret. Dette var kvelden Bloc Party skulle kapre nye norske musikksjeler.

Vokalist Kele Okereke er sjarmerende og en naturlig frontfigur i denne gruppen. Det var likevel vanskelig å bli revet med siden det hele ble ganske gjennomsnittlig og manglet energi.

Alle låtene gled over i hverandre, og det var lett å sitte igjen med en likegyldig inntrykk. Et hedrelig unntak var fremførelsen av låta Banquet, som var konsertens absolutt beste bidrag.

Likevel er nok Bloc Partybedre rustet til å sjarmere sitt publikum på en mer intim scene enn i Bendiksbukta.

Jimmy Eat World
Bendiksbukta, 20:00

Fotograf: Petter L. SolbergHele fem år siden de sist gjestet Norge var Jimmy Eat World endelig tilbake. Denne gangen med det nye albumet Futures i baklomma.

Arizonabandet er for tiden på turne med Green Day og kan nå høste fruktene av kapitalistkamp og ti års blodslit.

De tidligere barnehagekompisene var ikke redde for å vise at de var glade for å være i Norge. De flørtet med publikum og bydde på seg selv slik man skal gjøre. Konserten bar likevel preg av at det er relativt langt mellom de aller største hit-ene, slik at det hele ble som en liten berg- og dalbane.

Det hele tok seg heldigvis opp mot slutten an konserten, da publikum fikk servert godbiter som The Middle fra Bleed American (nå omdøpt til selvtitulert på grunn av 11. september og alt det der…). Alle låtene ble fremført med militær presisjon, og det er tydelig at bandet som har holdt sammen i over ti år er en meget samspilt gjeng, Noe det var en absolutt fryd å oppleve på scene.

Green Day
Bendiksbukta, 22:00

Fotograf: Petter L. SolbergGreen Day trenger ingen nærmere presentasjon. De aller fleste har hørt låter som Basket Case og When I Come Around. Bandet har det siste året opplevd en ny opptur med albumet American Idiot og sine lite Bush-vennlige tekster, og har turnert både USA og Europa.

En uidentifisert person i rosa kaninkostyme varmet opp publikum mens ikke ukjente låter fra The Ramones og Village People strømmet ut av høyttalerne.

Så da Green day først entret scenen var publikum allerede i fyr og flamme. Og det er liten tvil om at kveldens hovedattraksjon leverte varene.

Det virket som om dette var et gjennomført og innøvd sett, men det bar absolutt ikke preg av at det var en rutinemessig opptreden. Frontfigur Billy Joe Armstrong gjorde sitt for å gjøre det hele til et sirkus i stedet for en konsert, noe han lyktes med. Visstnok hadde ingen betalt for å se et sirkus, men fyttirakkern så artig det var!

Selvfølgelig kan man argumentere med at det ble litt vel overdådig ,der de sto og lot folket hylle seg selv gang på gang. Det ble faktisk litt mye svada til tider, men du verden for et show!

Fotograf: Petter L. SolbergBilly Joe spilte med et norsk flagg på gitaren og lot publikum kjenne at han og resten av bandet var der bare for dem. Når de i tillegg regelrett drar folk ut av moshpiten og opp på scenen, gir de instrumenter og lar de spille sammen med bandet sier det seg selv at publikum får servert noe annet enn en helt vanlig konsert.

Green Day skal ha minus for at de som et av ekstranumrene spilte en utrolig dårlig coverversjon av Queens We Are the Champions, noe som ikke passet inn i det hele tatt, og at det ble litt for mye ”wheeoo” under hele konserten.

De dro imidlertid det hele likevel i land mest på grunn av sin evne til å sparke til liv gamle låter som She og Hitching A Ride, og sitt sceneshow. Neste gang bør de kanskje vurdere å tone det hele ned et hakk, for det kan fort bli for mye.

Om skribenten

kommentarer