The Milk Of Human Kindness – Musikk for raringer

Det er mye som skal klaffe når man har bestemt seg for å satse på musikken. Man må finne sin eget uttrykk, platekontrakten må sikres, plater må selges og konserter må spilles. De har ikke noe valg, musikerne, de bare må gjennom det. Men hva bandet skal hete, det pleier for det mest å være opp til utøveren selv.

Dan Snaith gav ut sine to første plater under navnet Manitoba. En ærlig sak det, ettersom Manitoba er et gressgrint distrikt i Canada, landet der Snaith i sin tid ble født. Men for Dick Manitoba, fra det legendariske punkbandet The Dictators, var ikke dette lett å svelge. Han hadde riktig nok bare gitt ut et album under detten navnet, men at Snaith skulle få gjøre det samme? Nei, det ble for mye for den aldrene mannen. Det ble truet med diverse rettssaker hvis ikke Snait tok til fornuft og byttet navn umiddelbart. Snaith hadde ikke råd til å stå på kravene, i tilfelle han skulle tape, og byttet så artistnavn til Caribou.

Etter at mye energi har gått med til det som må være en av tidenes mest meningsløse tvister, skulle man kunne tro at Snaith kanskje var uopplagt og lite motivert for å lage god musikk igjen. Men heldigvis har han lagt problemene bak seg og laget sitt beste album til nå, i form av The Milk Of Human Kindness. Han sier selv at dette er popmusikk for raringer, og det er ikke vanskelig å si seg enig.

Ikke slik å forstå at man må være spesielt sær for å like dette albumet. Men det er en fordel å kunne sette pris på små detaljer som gjør en verden av forskjell. Frekke beats, skarpe harmonier og en noe spesiell vokalprestasjon av Snaith, blir en lekker tress av kreative høydepunkter.

Legg Prefuse 73, Dosh, Four Tet, DJ Shadow i blender sammen med en passe dose glapop og vips; Caribou i et milkshakeglass. Elektronisk popmusikk av den alternative sorten kan nesten ikke bli bedre enn dette!