Scroll To Top

En ekte gitarhelt

Konserter 8. august 2005
Karakter

(Brygga – Notodden Bluesfestival – Notodden, lørdag 6. august 2005)
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)

Fotograf: Frode JørumDet er ikke få rockere Walter Trout har klart å omvende til å høre mer på blues, og det tok ikke mange sekundene før bluesrockeren satte standarden på scenen på Brygga. For han har ikke bare en vanvittig tone i gitaren sin når han drar på, men han har også en herlig gammeldags gitarheltutstråling på scenen som både er harry og karismatisk på en gang. Han har spilt gitar på scenen en del ganger, og han vet hva som funker for publikum. Publikumsflørten er der umiddelbart og folk elsker det.

Med The Radicals som det stødigste backingbandet du kan tenke deg, tok den tidligere gitaristen i John Mayalls Bluesbreakers oss med på en reise i ekte blues. Ballet startet med en nesten ti minutter lang versjon av Elmore JamesDust My Broom og fortsatte dypere og dypere inn i hjertet av denne erkeamerikanske sjangeren.

Har levd livet
Walter Trout har i likhet med alle de store bluesheltene også levd livet, og det er ingen grunn til å tvile på at det er det som ligger bak hans alltid sjelfylte fremføring. Både stemmen og gitaren oser av sterke følelser og den musikalske forståelsen er enorm. Om det er standardlåter eller egne låter som spilles, så er nerven i fremføringen alltid meget sterk. Men selv om det er en fryd å høre Trout dra ut låtene med lange og ofte vidunderlige solopartier, så er det egentlig når han tar med resten av bandet på mer standard rockelåter som Helpin Hand og en ballade som Cry If You Want To at konserten virkelig får kjøtt på beinet. Høydepunktet var forøvrig paradoksalt nok da gitarteknikeren kom inn og sang en svært rocka låt med det som helt tydelig var en heavy metal (!) stemme.

En av verdens beste
Fotograf: Frode JørumAt Walter Trout er en av verdens beste bluesgitarister og kanskje den fremste innen den mer rocka delen av bluesen, bør det ikke være noen tvil om. At han og The Radicals kan spille stadionkonserter er også en sannhet. Likevel bar nok konserten lørdag en del preg av at konserten på Stua kvelden før nok passer enda bedre til den intimiteten blues ofte krever. Det ble litt langdrygt med de tilsynelatende samme soloene om og om igjen når du står der i duskregnet med massevis av fulle mennesker i førti/femti-årene.

Det var likevel flott å få oppleve en ekte gitarhelt av den gamle skolen på scenen, ikke minst det å høre noen av de få gitartonene som faktisk kan konkurrere med avdøde Stevie Ray Vaughans gitarkunst. Få denne mannen tilbake igjen til landet så fort som mulig.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer