Isolation – Gjentagende, men elegant

Bandet markerte seg raskt som et av landets desidert beste flinkis-band da de slapp plata Slo-Mo Suicide tilbake i 2000. Den gang kjørte de beinharde riff og energisk rock fra begynnelse til slutt. Vokalist Trond Andreassen stødige vokal ble raskt et kjennemerke for Ricochets.

Etter flere «skandaler», hvor tømmingen av et brannslukningsapparat på scenen til Blæst i Trondheim toppet det hele, holdt gruppen seg lenge borte fra offentligheten. Heldigvis gikk surmulingen over, og de dukket opp igjen med skive nummer to i trilogienmed Ghost Of Our Love i 2003. Her sto kjærlighetssorgen i fokus, og Andreassen rørte musikkavhengige på begge sider av bardisken over det ganske land. Dette var også plata som gjorde bandet kjent for alvor.

Hva kan vi så forvente på trilogiens avsluttende utgivelse Isolation? Skulle det ende ved begynnelsen? På ingen som helst måte.

Med Isolation viser Ricochets seg som et mer elegant og stødig band enn tidligere, selv om mye uomtvistelig er farlig likt flere av låtene på deres foregående album. De har skrudd opp hurtigheten noe siden sist, men når aldri opp til tempoet fra plata i 2000. De kunne ellers med fordel ha variert uttrykket sitt noe, for enkelte av låtene blir rett og slett for likt ting de har levert tidligere.

Ricochets har såvisst ikke laget noen gladpopplate denne gangen heller, men snarere beveget seg av gårde mot et mer klassisk stykke rock’n’roll hva som var tilfellet i 2003. Oppskriften har likevel fungert tilfredsstillende, for den som liker rock med fart og spenning har definitivt kommet til riktig bord.

Isolation godkjennes som medlem i platehylla, men som sagt savnes den lille dosen variasjon som ville gjort verket komplett. Ricochets oppfordres herved til å fortsette sitt virke!