Scroll To Top

The Story Goes – Tafatt hipster

Plater 3. september 2005
Artister: Sjangre:
Karakter

Det er alltid populært med quiz, så vi starter like godt med et raskt spørsmål: Hva blir resultatet av en britisk smukkas som hooker opp med dårlig låtmateriale og en nitrist, flat produksjon? Svaret er Craig David.

Mannen som ble superstjerne etter debuten Born To Do It, og en akseptabel popsmed med Slicker Than Your Average, har rett og slett mistet gnisten. Det er ingen annen grunn som kan forklare at albumet The Story Goes er blitt så labert som det er. Hvis det de ikke er for at godeste Craig David ikke lenger vet hva det vil si å lage popmusikk.

Hvor ble det av de gode låtene, de smarte detaljene og den lille nerven som en gang føltes frisk? Borte er alt som var bra, og tilbake står en grå, stakkarslig masse av pen sang og sedate melodier.David prøver så godt han kan å skape en naken og personlig vibb over låtene, men alle som en faller til bakken som veltende kuer.

Aller flauest et det når han tøffer seg litt opp på Just Chillin’. Der han trolig har fått for seg at han har laget en klubbanger. Det er nesten så man følger seg kallet til å le rått og hjerteløst over hvor stusselig dette bidraget faktisk er.

Stemmen til Craig David er fortsatt magnifikk, og det er den som redder denne tredjeplaten fra å falle boms oppi gryten med kvikksølv. Det er bare låtmaterialet han bruker den på som er så deprimerende lite givende.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer