Scroll To Top

En super og velorganisert familie

Intervjuer 13. september 2005
Artister: Sjangre: ,

Foto: Pål Sundt

Denne uken slapp Superfamily sin første langspiller Back In Paris, to av medlemmene i dette åtte mann sterke bandet, vokalist og bassgitarist Steven Wilson og Kim Granholt, bandets mann på keyboard, forteller at veien frem var både kronglete og original.

Fotograf: SuperfamilyEtter en musikalsk blåmandag, konsertkvelden der bandet hadde fått tommelen ned fra en produsent som ikke lot seg overbevise av bandets liveopptreden, fant Superfamily ut at det var på tide å gå systematisk til verks. Som sagt så gjort, og gutta tok på seg akademikerbrillene, dro til Blindern og hold foredraget ”hvordan få til noe live”.
– Selvfølgelig med PowerPoint, det er som kjent den beste måten å presentere ting på, legger Granholt til.
Denne noe unormale tilnærmingen og grundige gjennomgangen av bandets problemer bar åpenbart frukter.

– Vi fant ut man må følge hjerte, men at det alene ikke er nok, spesielt ikke når vi er åtte mann på scenen, oppsummerer de. Her trengtes mer disiplin.
– Det funker ikke om vi kommer skjevt ut i starten, ikke med våre korte låter. Vi rekker ikke rette det opp igjen før låten er ferdig.

Aldri så galt at…
Men selv en grundig gjennomgang som dette hindret ikke problemer også ved neste livefremføring for et potensielt plateselskap. Under konserten på Blue Monk hadde bandet hele to strømbrudd, og innen de fikk den tilbake var nesten alt publikum gått. De eneste i lokalet var folket fra plateselskapet, som var forsinket og ikke hadde rukket konserten uten disse utsettelsene.
– Strømbruddet var i praksis en gave, sier Granholt. Og denne gangen likte selskapet det de så, Propeller Recordings gav dem tommelen opp.

Regelryttere
Som fortalt har bandet en betydelig intern disiplin, noe som ikke bare gjelde liveopptredener.
– Vi har strenge regler for musikken vår, det er blant annet korte låter med få gjentakelser, det gjør det lettere å lage musikken, påstår de. Med troverdighet.

Fotograf: SuperfamilyDa bandet ble dannet hadde musikerne veldig ulik bakgrunn, en utfordring Superfamily tok på strak arm, med sedvanlig selvbeherskelse.
– Vi satte oss ned og lagde en regellist for retningen vi ønsket at musikken skulle ha, vi tok ikke frem instrumentene og begynte å spille med en gang. Det gjorde at det gikk kjapt å lage musikken, forteller de to.

Kjapt gikk det også etter at de kom inn hos Propeller.
– Vi var fortsatt ferske som band, da vi satte oss ned med en erfaren produsent, og ny god lyd var det vanskelig å holde på sitt eget uttrykk. EP’en vår fra i fjor ble et kompromiss mellom bandet og produsenten. Vi var rett og slett usikre og visste ikke hva vi ville, mimrer Granholt.
– På albumet fikk vi friere tøyler av produsent Kåre Vestrheim og vi fikk tatt bedre vare på bandets egne ideer.

Oppsummering i Paris
Tittelen på albumet, Back In Paris, henspeiler på låtskriver Steven Wilson’s forhold til den franske hovedstaden, der han oppholdt seg noe i sine yngre dager. Etter en slakt i lokalavisen fikk spillelysten seg en knekk, med påfølgende pause.
– Jeg ble omtalt som selverklært stjerne over to sider hjemme i Moss, det var ikke noe godt utgangspunkt for å fortsette å spille. Han dro tilbake til Paris og oppsummerte.
– Det var mye som måtte ut, og mange av tekstene på plata handler om stemninger og inntrykk fra det oppholdet i Paris.
– Jeg forsto at jeg hadde mye å forklare for meg selv, forteller Wilson.
– Mange har mye uoppgjort fra ungdomstiden, tekstene på denne skiva er en omfavnelse av hvor ulik man er som person gjennom livet. Og det er det ikke nødvendig å ta avstand fra.
– Jeg håper folk forstår at tekstene ikke er ”voksenspråk”, her er mye sarkasme og unnskyldninger, men jeg prøver bare å fremstå som den jeg er, fortsetter Wilson.

Fotograf: SuperfamilyPlaten endrer seg da også en hel del fra start til slutt, fra fortellingen om løgner og illusjoner i åpningssporet It’s A Lie til avslutningen You Can Go On A Date (If You Wannu).
– Jeg søker ikke kun en stemning, teksttemaene endrer seg gjennom albumet, avslutter Steven Wilson.

16. september kan man få med seg hvordan det ser ut med Superfamily’s miks av gledesspredende rockemusikk og et åtte manns stort band som kjører et show inspirert av James Brown og r’n’b. Da spiller de på Parkteateret i Oslo.

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer