Scroll To Top

Gone Ain’t Gone – Nytt fra gravplassen

Plater 29. september 2005
Karakter

La oss, om ikke annet enn for fantasiens skyld, si at Tim Fite er iført en grå frakk og en svart hatt som han har trukket langt ned over øynene. I regnet går han målbevisst mot de få kvadratmeterne han kjenner bedre enn noe annet sted, nemlig den lokale platebutikken.

Her, innerst i hjørnet, finner Fite gamle CD-er og vinyl som han putter i en velbrukt pappeske han har med seg. Tilsynelatende uten å ta et eneste fottrinn beveger vår mann seg mot kassen, og betaler uten å si et ord. Så er han ute av butikken like stille som han kom.

Hjemme, i den grad man kan kalle plassen et hjem, er det like kaldt inne som ute, men Tim Fite fryser ikke. Hvordan kan noen fryse når man ikke har en dråpe blod i kroppen? Dette er en gravplass. Ikke en kirkegård, men et gammel hus fylt til randen av gamle cd’er og istykkerspilte vinylplater. Dette er stedet musikk kommer for å dø, og som plastikkskjeletter ligger alle platene der og venter på å forsvinne fra jorden.

Det er bare det at en så blid skjebne får de ikke. I mørke ritualer forvandler nemlig Fite denne musikken til zombier; livløse og animerte legger trollmannen dem inn på sin båndopptaker.

Denne voldtatte musikken, bruddstykker av sanger som dessverre mistet sin vilje til å leve, gir Tim Fite ut tilbake til massene under det treffende navnet Gone Ain’t Gone. Du trodde den var borte, men neida. I likhet med gamle leiesoldater -”it went to hell to regroup”.

Virkelighetens Tim Fite er hverken ond eller en zombieskaper. Ikke bor han på en gravplass heller, selv om leiligheten hans visstnok er breddfull av musikk han har kjøpt på billigsalg. Men eget blod mangler han, selv om ikke blodårene er direkte tomme…

Det har seg nemlig slik at han er født uten blod i kroppen, og på mirakuløst vis har han overlevd takket være en maskin som tilfører ham det blodet som vi ”normale” tar for gitt. Lyden av maskinen går faktisk igjen mange steder på platen.

Fite overfører denne blodtransplantasjonen til musikken sin, og forklarer det han gjør med at både blod og musikk i dagens verden altfor ofte blir kastet vekk. Så dermed er han kanskje like så mye en frelser som en tyv når det kommer til musikk? På Gone Ain’t Gone som er Fites første skikkelige langspiller, er nemlig brorparten av musikken samplet i stedet for spilt. Bruddstykkene han samler opp blir vridd og vendt til han har det grunnlaget han ønsker seg, og så legger han vokal, gitar og noe perkusjon på toppen.

Metoden er ikke ulik en hip hopers, og Tim Fite (eller Little-T som han kalte seg før) kan gjerne sies å være en rapper. Men musikken er umulig å sette i samme bås som rap, ihvertfall slik vi kjenner den i dag. Tim Fite er noe så skjeldent som nyskapende, selv ved å bruke noe gammelt.

Hemmeligheten består i miksen av hip hop og påvirkning fra country, på basisen av de samplinger som er nevnt. Kritiske røster kan beskylde ham for å dekke over manglende talent ved å stjele uhemmet, men så kan man like gjerne kalle Fite kunstner som musiker.

Anmeldere driver ofte med sammenligning. Av og til blir de i overmåte kreative, og setter sammenligningene sine inn i en konstruert dagligdags situasjon. ”Det blir som som Paul McCartney er på café med Stevie Wonder, der Kurt Cobain er kelner og Ryan Adams tyvlytter fra sofaen bak”. Sett den før? Prøv å finn på en lignende med Tim Fite. Der har man en utfordring.

Gone Ain’t Gone minner på flere måter om Badly Drawn Boys debut, The Hour Of Bewilderbeast. Sangene spriker i alle retninger, noen er korte, noen er lange, noen er dårlige, men noen er veldig bra. Jevnt over er de i det minste svært interessante.

Dette er en plate som fra første gang vil fenge og fange i sin særhet. Som når Fite rapper i No Good Here, det illsinte samplet trer frem i Toasted Rye, eller når I Hope You’re There suger til seg energien fra omgivelsene. Gamle plater bør sove dårlig i natt…

Om skribenten

kommentarer