Scroll To Top

Snow Borne Sorrow – Sofistikert hestejazz

Plater 29. september 2005
Karakter

Snow Borne Sorrow er det først og fremst vokalisten David Sylvian som er det bærende element. Men det skal ikke legges skjul på at Nine Horses har fått god drahjelp fra svenske Stina Nordenstam på vokal og kor, norske Arve Henriksen på trompet og den velkjente Sylvian-makkeren, den japanske keyboardisten og pianisten Ryuichi Sakamoto, på denne perlen av en utgivelse.

Samspillet mellom eliteteamet av musikere, som fra før av er godt kjent på hver sin kant, fungerer utmerket i hverandres selskap. Det er som om David Sylvian for første gang på evigheter er tilbake i sitt ess; som frontfigur i en koalisjon med førsteklasses medarbeidere som støtter og bygger opp kulissene rundt ham.

Musikalsk er det fristende å trekke tråder tilbake til solodebuten Brilliant Trees fra 1984, mens Steve Jansens perkusjon ikke overraskende får resultatet tidvis til å minne om legendariske Japan, som begge brødrene i sin tid var medlemmer av. I platens nest siste spor, Serotonin, kommer Japan-ekkoet aller tydeligst frem, som selv uten Mick Karns markante bassganger får det til å føles som om mannen faktisk er til stede i produksjonen.

Ellers skal og bør Supersilents Arve Henriksen trekkes frem som en vesentlig bidragsyter på denne utgivelsen. Hans traktering av trompeten bidrar sterkt til at det helhetlige i produksjonen virker målrettet og gjennomtenkt. Nordmannens deltagelse i prosjektet er kanskje det viktigste elementet, ved siden av Sylvians dype og stadig like gjennomgående stemme, for at den uvanlig behagelige stemningen vedvarer hele albumet gjennom.

Kombinasjonen av de eminente musikkpersonlighetene som er involvert må kunne samles under jazz-paraplyen. Noe som i og for seg ikke er en ulogisk konklusjon med tanke på Sylvians mange koalisjoner opp gjennom årene.

Albumet er smekkfullt av høydepunkter, men skal noen enkeltspor fremheves bør spesielt tittellåten Snow Borne Sorrow nevnes. Når Sylvian gjentar linjene ”Let the children come to me” igjen og igjen, hersker det nærmest en religiøs stemning over det hele. Men også åpningssporet Wonderful World, med Stina Nordenstam i en fremtredende rolle bak mikrofonen, gjør sitt til at også denne bør trekkes frem.

Alt i alt hersker det en ubeskrivelig sofistikert stemning gjennom hele denne delikate produksjonen. Snow Borne Sorrow er i besittelse av en mystisk kraft som fanger sin lytter og tviholder på vedkommende med et sjeldent solid grep.

Det er vanskelig å ikke la seg sluke med dypt inn i den musikalske atmosfæren som omgir disse ”ni hestene”. Resultatet kan oppsummeres som mørkt, detaljrikt og uvanlig spennende, det hele pakket inn i en lett flytende embalasje med kanter. Og med Sylvians tidligere klassikere medtatt i betraktningen, sier ikke det så rent lite om hva dette prosjektet er.

Konklusjonen må bli at Snow Borne Sorrow kommer til å stå tilbake som en av årets aller lekreste plateutgivelser – uansett gren.

NB! I salg fra 10. oktober 2005.

Om skribenten

kommentarer