Scroll To Top

Somersault – Fantastisk lydspor

Plater 29. september 2005
Karakter

Vanligvis består et soundtrack av mange stykker spilt av et symfoniorkester, pluss ett eller to sangnumre som gjerne akkompagnerer rulleteksten. Den andre muligheten er å ta en Tarantino-variant og la soundtracket fremstå som en samleplate der musikk brukt i filmen er fellesnevneren. Begge deler kan fungere like bra, selv om vel alternativ to er det mest salgbare.

Men det finnes en tredje mulighet, og det er å engasjere et band eller en artist til å ta seg av musikken i sin helhet. Det er altså dette oppdraget Decoder Ring har fått, og selv om undertegnede ikke har sett filmen skal det etter denne platen å dømme overhodet ikke stå på musikken. Den er nemlig meget bra.

Bandet har med den selvtitulerte forgjengeren allerede rukket å skape seg et navn i hjembyen Sydney, og fikk blant annet kritikerne i Rolling Stone til å uttale at musikken er som ”therapy without the shrink”. Kanskje er det en flåsete kommentar, men tanken har likevel noe for seg. Somersault er behagelig å lytte til, svevende og myk som den er.

Med unntak av noen spor, særlig den nydelig tittellåten, er musikken instrumental. Mest rocka blir de på den soul/funk/pop aktige Higher Higher, men i størst grad er det de islandske, skjøre elektronikerne i Múm det faller naturlig å sammenligne Decoder Ring med. Tenk Treefingers fra Radioheads Kid A. Dette kan være en pekepinn på hva det går i når Decoder Ring briljerer seg gjennom Somersault. Sjangeren musikken opererer i er en blanding av elektronika, postrock og ren stemningsmusikk, som gjennom hele albumet er en stor nytelse.

Skal noe kririseres så er dialogsamplet på You’re Hot kanskje i overkant fremtredende eller for direkte. Det blir bare en ørliten ripe i en ellers speilblank lakk. Tross alt er dette et soundtrack, og en viss link bør det vel være til filmen.

Det lille innslaget er ikke pretensiøst slik som Tarantino sine replikkinnslag kan være på for eksempel Pulp Fiction. Det setter heller stemningen for musikken på platen, en stemning fylt av (forbudt?) forelskelse, og skulle det vært noe annet sted, måtte det ha vært først på platen.

Vi sitter igjen med to ønsker etter å ha hørt disse snaut førti minuttene med nytelse: Mer Decoder Ring slik de er på Electrocution og Rough Sex, eller ta med vokalist Lenka på fulltid og lag mer musikk som Somersault og Music Box.

Helst vil vi ha det første – den elektroniske tilnærmingen til musikken de lager er nemlig av høyeste klasse. Til soundtrack å være er dette en fantastisk plate.

Om skribenten

kommentarer