Singles – Mektig dokumentasjon

Ved å samle alle singlene i kronologisk rekkefølge, fra starten i 1981 med Ceremony til relativt ferske Turn, blir vi med på en ferd som viser et band i stadig utvikling, men som hele veien er tro mot sitt opprinnelige uttrykk. Singles dokumenterer dermed New Orders utvikling fra dystre postpunkere, via åttitallssythpoppere og houseguruer, til dagens langt lettere utgave av bandet.

At New Order har vært et vesentlig band i sin 25 år lange karriere er det ingen tvil om. Det er likevel vanskelig å stille dem foran forløperen Joy Division, som kun etter to ordinære studioalbum, fremdeles står som en påle i britisk musikkhistorie.

Da New Order singeldebuterte med Ceremony i 1981, så var det også med en låt som er kreditert nettopp Joy Division. Og med unntak av at Bernard Sumner overtok mikrofonen etter avdøde Ian Curtis, så låter de på dette tidspunktet fremdeles som det bandet de opprinnelig var. Slik fortsetter det også gjennom Procession, Everything’s Gone Green og Temptation – gruppens tre påfølgende singler.

Først med klassikeren Blue Monday fra 1983 begynner New Order å finne frem til det uttrykket som senere er definert som bandets unike sound. I ettertid kan Confusion også ses på som en klassiker fra den samme epoken, selv om den på langt nær befinner på samme nivå som Blue Monday. I motsetning til versjonene som har kommet med på tidligere samlinger, også den første Substance (1987), er det heldigvis originalversjonen som er kommet med på Singles.

New Order fortsatte sin triumf gjennom åttitallet, med den ene klassiske tolvtommeren etter den andre (for de fleste singlene kom opprinnelig kun ut i dette formatet, red.anm.). Den første av de to diskene bringer bandet frem til og med 1986, og da er flere av bandets mest unike singler representert: Thieves Like Us, The Perfect Kiss, Sub-Culture, Shellshock, State Of The Nation, Bizzare Love Triangle, True Faith, 1963 og Touched By The Hand Of God. I motsetning til de fleste tidligere singelutgivelser, som eksklusivt kom på tolvtommere, så er brorparten av de sist nevnte også opprinnelige albumspor (fra henholdsvis 1985s Low-Life og 1986s Brotherhood).

Den andre disken åpner med Blue Monday ’88 – en remiks av klassikeren fra fem år tidligere, her under kontroll av legendariske Quincy Jones. En helt grei versjon, men som nok likevel ikke helt kan måle seg med originalen fra 1983. Videre tas lytteren med på ferden i låter som bidro sterkt til å sette en viss standard for housekulturen i Manchester og klubben The Haçienda på slutten av tiåret med låter som Fine Time, Round And Round og Run 2. Stikkordet her er klassikeren, albumet Technique, og ”houseåret” 1989.

Etter å ha blitt plukket ut til å fremføre den offisielle VM-sangen for England i anledning fotball-VM i Italia i 1990 (World In Motion, for øvrig bandets eneste nummer én-singel på de britiske listene, red.anm.), tok det tre år før New Order igjen var plateaktuelle. Først med singelen Regret, atter en klassisk perle fra bandet, dog mindre synth/house-basert enn de foregående singlene. Deretter følger ytterligere tre låter fra 1993-utgivelsen Republic; Ruined In A Day, World (Price Of Love) og Spooky – hvor bandet tilnærmer seg en discostandard á la Pet Shop Boys – et band so befinner seg milevis fra det opprinnelige Joy Division. Dette skulle også bli det eneste vi hørte fra New Order gjennom hele nittitallet.

Først i 2001, etter at de fleste nok hadde avskrevet New Order, hvis medlemmer heller syntes å satse alt på sine sideprosjekter (Electronic, The Other Two og Monaco), dukket legendene opp igjen med sin sterkeste singel siden Blue Monday, nemlig Crystal. Albumet Get Ready fulgte kjapt på med ytterligere en singel, 60 Miles An Hour, før de påfølgende år i form av Here To Stay sto bak hovedlåten til filmen 24 Hour Party People, som forteller historien rundt manager Tony Wilson, selskapet Factory Records og houseklubben The Haçienda.

Derfra og frem til årets noe svakere album Waiting For The Siren’s Call, som inneholder singelsporene Krafty, Jetstream og tittelsporet, samt Turn, har ikke denne gjengen noen gyldig grunn til å se tilbake på karrieren med senkede hoder. For selv om den siste perioden ikke akkurat kan betraktes som manchesterbandets mest spennende, er den heller ikke uinteressant nok til at New Order-fans på noen som helst måte bør ha grunn til å skjemmes.

For oppsummeringen av New Orders singelkatalog er proppfylt med skatter som enhver musikkelsker bør ha stående fremme i samlingen. Om ikke de originale tolvtommerne er like enkle å få tak i dag, så duger i det minste Singles som et ypperlig supplement og ikke minst som dokumentasjon over et av historiens flotteste og mest innflytelsesrike britiske band.

NB! DVD-en A Collection, med videoene til singlene, slippes parallelt med denne samlingen, samt den to og en halv time lange dokumentaren NewOrder Story, for første gang er tilgjengelig på DVD nå. Anmeldelse av disse følger de nærmeste dagene.