Scroll To Top

Playing The Angel – Industriell revolusjon

Plater 13. oktober 2005
Karakter

Synthheltene Depeche Mode er altså tilbake med nytt album i normal syklus. Siden Songs Of Faith And Devotion dukket opp i 1993 har de jevnt og trutt kommet med nytt studioalbum hvert fjerde år – bandet har nærmest definert sin egen DM-olympiade.

Det første som melder seg etter en runde med Playing The Angel i spilleren, er at dette er en mye mørkere plate enn Exiter fra 2001. Ja selv Ultra (1997) er lystigere i formen, og vi må tilbake til nettopp Songs Of Faith And Devotion for å finne en tilsvarende stemning fra Basildon-gutta.

Produksjonsmessig har Depeche Mode imidlertid beveget seg helt tilbake til Black Celebration (1986) når det gjelder lydbilde, som denne gang er ivaretatt av Ben Hillier (Blur, Tom McRae, Elbow) i produsentstolen. Men uttrykket som melder seg har høyst sannsynlig også en del å gjøre med at de i stor grad har gått tilbake til bruk av analoge synhtesizere.

Når det er sagt, så bør det også nevnes at det ikke finnes innlysende enkle hits på Playing The Angel. Kanskje med unntak av smekre John The Revelator, som umiddelbart skviser seg pent inn mellom de flotte singlene som bandet i en årrekke har hatt til vane å gi ut (som gjenspeiles på ypperlig vis på samleplaten The Singles 86>98).

Men det finnes likevel ingen Stripped, Never Let Me Down Again, It’s No Good eller Personal Jesus på denne utgivelsen. Til tross for at førstesingelen Precious i utgangspunktet kunne antyde at dette albumet ville bli en videreføring av låter og lydbilde som preget forløperen Exiter (2001). Men heldigvis våger Depeche Mode mye mer denne gang – og vinner attpåtil tilbake svunnen tillit på det – i bøttevis.

Martin Gore står som vanlig bak de fleste låtene, men for første gang i DM-sammenheng har også Dave Gahan fått bidra på låtskriversiden. Noe han her har gjort på tre av tolv bidrag, dog ikke alene. Gore viser på sin side seg atter en gang som en dreven og ikke minst stadig dyktigere og utvilsomt kompetent låtskriver. Både melodiene og tekstene signert ham sitter som støpt. Gahans bidrag er ikke på noen måte dårlige, men befinner seg nok i en helt annen divisjon enn Gores mer tydelige låter.

Låtene er som nevnt dystrere enn på lenge, og det hersker en forholdsvis tung stemning gjennom hele platen. Noe som kommer tydelig frem både melodisk og lyrisk. Allerede i åpningssporet er grunnlaget lagt i form av den industrielle A Pain That I’m Used To. Det letter heller ikke med det første, hvor låttitler som Suffer Well, The Sinner In Me, Damaged People og The Darkest Star nærmest taler for seg selv.

Men det finnes fremdeles håp, som i Nothing’s Impossible og ikke minst i singelsporet Precious, som har en voksende effekt etter et relativt skuffende førsteinntrykk. Men vi skal heller ikke glemme Dave Gahans stemme som flyter på toppen av det hele og binder alt sammen i en delikat innpakning.

Konklusjonen må bli at dette neppe er Depeche Modes sterkeste utgivelse, men Playing The Angel er likevel, og definitivt, et signal om at gruppen er tilbake på rett spor. Albumet legger seg med andre ord like bak plater som Violator (1990), Black Celebration (1986) og Ultra (1997) – i oppgitt rekkefølge – og føyer seg dermed pent inn i rekken av mer enn godkjente utgivelser fra de stadig mer robuste synthpoperne.

NB! I salg fra mandag 17. oktober 2005.

Om skribenten

kommentarer