Scroll To Top

11-22 – Nesten perfekt pop

Plater 27. oktober 2005
Karakter

Spennende og nytenkende er det vel strengt tatt ikke det The Loch Ness Mouse bedriver med på 11-22. Det betyr likevel ikke at bandet ikke har livets rett. Bandets salige miks av pop, soul og jazz, og med klare forbilder i band som Steely Dan, The Doobie Brothers og, hold på hatten, 10 CC, er 11-22 blitt en behagelig og delikat lytteropplevelse.

Mye av dette kan de dyktige musikerne ta æren for. Det blir bare unntaksvis flinkispreg over uttrykket, og med hjelp av blåsere og perkusjoner svinger det og groover det noe sinnssykt til tider.

Best er bandet på åpningslåten Yolanda, hvor innleide Georg Wadenius har lagt på en utsøkt gitarsolo. I tillegg er Swung 2 Lo, Golden Trumpet, Silver Saxophones og 11-22 nærmest perfekte poplåter. Ellers er det mye annet å glede seg over på albumet.

11-22 holder likevel ikke helt til mål. Ikke alle låtene synes å være like arrangerte og gjennomtenkte og mange av låtene kunne det med hell jobbet mer med. Heller ikke hovedvokalistene Ole Johannes og Jørn O. Ålekjær klarer å bære låtene albumet i gjennom. Til det er stemmene for spinkle og lite særegne.

På sitt beste er The Loch Ness Mouse et spennende band som må fungere godt fra scenen, og de beste øyeblikkene på 11-22, og dem er det en god del av, er utmerkede eksempler på god vestkystpop.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer