Scroll To Top

Fused – Gamlinger med spenst

Plater 3. november 2005
Karakter

Fused er oppfølgeren til fjorårets DEP Sessions: 1996 som opprinnelig ble spilt inn i 1996 og det låter overraskende friskt.

Om du skulle være helt på blåbærtur og ikke fulgt med i klassen, så er altså Tony Iommi gitaristen som dannet Black Sabbath, mens Glenn Hughes er mest kjent som medlem av den berømte MKIII-versjonen av Deep Purple der han både spilte bass og vokalstøttet David Coverdale på en fantastisk måte.

Iommi og Hughes kommer faktisk fra det samme området i England og samarbeidet allerede i 1986 på Black Sabbath-albumet The Seventh Star. På Fused har de fått med seg sessionstrommisen Kenny Aronoff og resultatet er ti låter med både tyngde, sjel og gode melodier.

Det er alltid med en viss skepsis at man setter seg ned med ei plate med såkalte «dinosaurer», for gamle helter har det med å miste mye av sin kreative kraft med årene. Ofte blir resultatet både uinspirert og direkte dårlig, og er kun med på å sverte navnet til de aktuelle heltene.

Men Fused har blitt et album som virkelig ikke gjør navnene Iommi og Hughes til skamme. Dette er gammaldags heavy metal på oppdatert vis, på mange måter en faktisk sammensmelting av gamle og nye triks.

Produksjonen er noe av det heftigste og tyngste undertegnede har hørt på lang, lang tid, og de aller fleste låtene er vanvittig godt spilt. Bare hør på siste låt, den episke I Go Insane. Hughes høres aldeles utrolig potent ut og stemmen hans har modnet på en svært grasiøs måte. Mannen kalles ikke for «The Voice of Rock» for ingenting og på dette albumet viser han hvorfor. Det er ikke en drøy påstand å si at det ikke er mange moderne sangere som går utenpå Glenn Hughes hva gjelder kontroll, sjel og ren og skjær vokalkraft.

Iommi har den velkjente dystre riffingen han selv fant opp i fingerspissene og med sin legendestatus kan han i utgangspunktet brife så mye han vil. Men på Fused er det musikeren Iommi, og ikke gitarhelten, som råder. I disiplinert samspill med Hughes’ bass og Aronoffs trommer underbygger han musikken med stor kraft i riffene sine, og soloene tar aldri mer plass enn nødvendig og er smakfullt riktige.

Fused er ikke nybrottsarbeide, men det er heller ikke meningen. Og om ikke alle låtene til enhver tid er så interessante, så er det veldig mye flott hard rock å glede seg over her. Hughes skinner som den vokalstjernen han er og låtene er for det meste svært fokuserte og drives framover med beinhard disiplin. Aronoff skal også ha mye ros for sitt eminente trommespill. Det er flott å høre at «gamlinger» fortsatt kan rocke ræv og viser unge jyplinger for skapet står. De gamle er så absolutt fortsatt eldst.
.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer