Scroll To Top

Analogue – Bedre enn på lenge

Plater 6. november 2005
Artister: Sjangre:
Karakter

Ved å klare å samle over 120 000 mennesker i Frognerparken i august er det mye som tyder på at a-ha fremdeles er et navn vi har lov til å regne med og kunne stille forventninger til. Førstesingelen Celice ga også inntrykk av at de er tilbake i en kreativ prosess, et inntrykk som styrkes gjennom de øvrige låtene som utgjør Analogue.

Analogue er likevel ikke trioens beste album. Det er fremdeles et stykke opp til mesterlige Scoundrel Days fra 1986 og sterkt undervurderte Memorial Beach fra 1993. Men det nye albumet avslører like fullt at bandet er tilbake – og det i en tilsynelatende langt bedre form enn vi har opplevd på lang tid.

Etter comeback-albumet Minor Earth |Major Sky i 2000 har gruppen fortsatt å levere førsteklasses enkeltlåter, men både dette og det påfølgende albumet Lifelines (2002) manglet en helhet og var begge relativt ujevne utgivelser. Men på Analogue synes Morten, Magne og Paul å være mer samstemte og i balanse på et vis som gjennomsyrer hele albumet. Hvilket naturligvis er et etterlengtet trekk fra en gruppe som alle vet kan levere varene hvis de bare vil det selv. Og som naturligvis også bør kunne slå positivt ut med tanke på bandets videre satsing fra Universals side, som fra nå har overtatt stafettpinnen fra Warner.

En annen ting som kan trekkes frem er de mange gode låtene. For på denne platen finnes et knippe a-ha-låter som matcher gruppens aller fineste øyeblikk i backkatalogen. Et eksempel på det er Don’t Do Me Any Favours, et annet er Cosy Prisons (for øvrig ett av to bidrag med Graham Nash på koring). Men spesielt bør tittellåten Analogue kunne fremheves som albumets sterkeste enkeltinnslag.

Selv om a-ha anno 2005 ikke kan karakteriseres som verken nyskapende eller fryktelig originale, flyter Analogue langt på sin jevnhet. I stor grad er platen videre spekket med forholdsvis rolige låter. En relativt voksen uttrykksform skal dog ikke kunne frata a-has posisjon som leverandører av ypperlig kvalitetspop.

Stilmessig har det nok heller ikke skjedd så fryktelig mye med bandet siden glansdagene på åttitallet, og på et mer generelt plan er det nesten fristende å kunne kalle resultatet for noe strømlinjeformet.

Tross dette er det vanskelig å frata a-ha teften for å finne frem til den gode popmelodi, noe som gjenspeiler seg gjennom samtlige av platens tretten spor. Og som på forgjengeren Lifelines har alle tre medlemmer bidratt på låtskriversiden også denne gang, noe som gir følelse av variasjon.

Om skribenten

kommentarer