Bra musikk, tamt publikum
(Garage, Oslo – fredag 11. november 2005)
Foto: Nils F.Skumsvoll
Første mann ut denne festivalkvelden var Martin Cornel og hans The Mind Invaders som tidligere i år slapp EP-en People At The Gate. Dette er et mangfoldig band som tidligere har servert oss rolig melankoli, som med filmmusikken til Loop, og det mer energisk og rocka musikalsk uttrykket fra People At The Gate.
Lignet FC Lyn
I kveld var det energien som var i fokus, og bandet gav mye av seg selv og maktet å gi de få tilstedeværende en følelse av å være på konsert, ikke bare en øving. Lokalet var nemlig mer enn pinlig tomt på Garage denne fredagskvelden, ikke mer enn tretti personer overvar festivalens første konsert. Det kjentes litt som å være på en Lyn-kamp i eliteserien; Bra spill, tamt publikum.
Som nummer to ut kom svenskene i Eskju Divine. Det første de gjorde var å klage på kulden i Norge, før de gikk i gang og spilte sin varmende partyrock. De stilte med den relativt originale oppsetningen bass, trommer og synth. Og de serverte en musikk som fikk en til å tenke på landsfrendene i The Ark. Masse humør og fengende melodier, noe ensformig riktig nok, men ikke slik at det ble et problem med den begrensede spilletiden hvert band hadde til rådighet.
Dette var Eskju Divines første opptreden utenfor Sverige, og de tilbakelent karismatiske musikerne viste seg denne milepælen verdig.
Energisk ire
Etter det friske svenske innslaget var det duket for den irske singer / songwriteren Marc Carroll, en singer / songwriter som riktig nok ikke går av veien for å gyve løs på sin akustiske gitar med dødsforakt.
Han kom først på scenen alene med sin gitar og gjennomførte sine saker på an habil måte. Det kunne dessverre virke som om Carroll led mer enn de foregående banden under den nærmest fraværende kontakten med publikum, der han sto alene på scenen med god avstand til folket.
Men Marc Carroll rakk å vise oss at han er en god musiker, som med sin lett Dylan-aktige stemme fremførte sine sanger enten akkompagnert av gitar eller med synth-pianoet. Fra det stille, pene og behagelige, til de låtene der mannen knapt klaret å holde inne sitt engasjement og sin frustrasjon.
Viste styrke
Kveldens siste band, og de som toppet plakaten i kveld var Emmerhoff & The Melancholy Babies. Et band som nok mange nok ønsker å se live, men som ikke er tunge nok til å fungere som trekkplaster for en festivalkveld.
Mangelen av et trekkplaster var synd både for publikum, som gikk glipp av en fin musikalsk kveld, og for bandene som fikk minimal respons for sin innsats. Men om Emmerhoff & The Melancholy Babies ikke klarte å trekke nok publikum klarte de å servere en god konsert til de som møtte opp. Og da arrangørene etter hvert åpnet dørene for alle fikk vi en riktig ramme rundt avslutningen.
Emmerhoff viste sin rutine og sine kvaliteter som liveband der de trykket frem gammelt og nytt. Fra lange instrumentale partier tatt fra førsteutgivelsen Viva Revenge til den årsferske Electric Reverie. Blant annet Black Mark i en noe frisk utgave, men selvfølgelig med den Emmerhoffske melankolien i bunn.
Og med Emmerhoff-hiten Baby Sinister kom høydepunktet som sitter best igjen fra denne litt spesielle festivalkvelden. Ikke var det vinter, og det var en rar utgave av et wonderland, men festival ble det.
