Scroll To Top

The Loyal – Melankolsk Tiger

Plater 23. november 2005
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Den godeste Kellerman har funnet det for godt å spille så å si alle instrumentene på The Loyal selv. Albumet har til tider et fryktelig polert sound, men på grunn av den tidvis støyende gitaren skitnes det i utgangspunktet glatte poputtrykket til en del.

Det kan virke som Kellerman har prøvd å få frem noe av den dystre poprock-magien blant annet amerikanske Interpol står for. Tiger Lou er likevel en smule mer poppete og mykere. På et par av de neddempete låtene kan man også faktisk dra likheter mot et melankolsk rockband som A Perfect Circle. Spesielt gjelder dette på låten National Ave. En utrolig fin, enkel og grei stemningsfull låt der Kellermans stemme virkelig kommer til rette.

Når det gjelder den varierte stemmen til Kellerman er det er noe ved den som av og til, uten noen sammenligning for øvrig, fører mot vokalist Ville Valo i finske HIM. Pompøs, mørk, intens og med en viss nasal klang. Det er også noe ved at uttalelsene av s-ene som av og til fortoner seg som z-er. Men dette spiller likevel en mindre rolle ettersom den har et vidt spekter og passer hver enkelt låt utrolig bra.

Albumet åpner knallsterkt med det deilige tittelsporet The Loyal, og det holder seg jevnt interessant hele veien gjennom. Vel, det åpner vel strengt tatt med et drøyt ti sekunders kort instrumental-anslag, mens det tretten spor lange albumet på en måte rammes inn med en fem minutter lang fortsettelse av det som siste spor. Man kan spørre seg om hvor nødvendig det faktisk er? Men la gå.

Et par andre bidrag som stikker seg ut er Functions og Like My Very Own Blood. Selv om man etter første gjennomlytting kanskje kan få inntrykk av at det hele er noe ensformig, blir alle effektene som Kellerman har funnet plass til tydligere etter hvert og hver låt begynner å leve litt mer.

The Loyal har rett og slett blitt et godt gjennomført melodiøst og melankolsk album, dog uten de helt store høydepunktene.

Om skribenten

kommentarer