Scroll To Top

Oxygene – Et elektronisk kunstverk

Plater 21. desember 2005
Karakter

Oxygene er faktisk ikke Jean Michel Jarres debutalbum, selv om det virker slik i platebutikken. Allerede i 1970 lagde han elektronisk musikk, det samme året artsfrendene Ralph og Florian dannet Kraftwerk. Imidlertid er musikken til Jarre fra årene 1970 til 1975 atskillig særere og mer marginal enn hva han skulle levere i 1976, så at disse albumene ikke er presset opp senere er helt akseptabelt. Utgivelsen av Oxygene på Jarres faste plateselskap Dreyfus markerer et klart veiskille i unge Jean Michels komposisjon.

Minimalisten Jarre har nå overlatt dette feltet til andre utøvere, og musikken som utgjør den seksdelte suiten Oxygene er svulstig, pompøs og svevende – nærmest utenomjordisk. Jarre deler flere trekk med den klassiske delen av musikken, og på hans tidlige utgivelser faller det naturlig å beskrive den med vendinger fra nettopp klassisk musikk. At det hele er instrumentalt gjør det også vanskelig å snakke om ”sanger” eller ”låter”. Begrepet ”stykker” er mer dekkende.

Platen er delt opp i seks slike stykker, og hvert av disse er kun navngitt ut fra sitt nummer i rekken – i tillegg til platens tittel. Denne navngivingsmetoden skulle forøvrig Jarre senere bruke på en rekke album. Alle stykkene flyter i ett, med unntak av skillet mellom del III og IV, som skyldes sidebyttet på vinylplaten. På CD utgivelsen derimot kan vi nyte musikken uavbrutt, og slik bør Oxygene også lyttes til. Sett av 40 minutter, finn frem en god bok, eller bare senk lyset og legg deg på sofaen.

Platen åpner med korte, spredte toner som ikke former noen melodi før en annen synth kommer inn i lydbildet etter omtrent ett minutt. Musikken er dempet, behagelig og sveipende, og man føler det nesten som man føres bort på et musikalsk flygende teppe. Denne følelsen bare understrekes av det underlige temaet som spilles av en thereminaktig synth. Så, etter fire og et halvt minutt kommer de første brå tonene. Musikken er fremdeles svevende, men nå preges den av et mer storslått tema. Hele det første stykket er egentlig preget av vekslende tematikk, det er ikke før stykke nummer to at Jarre kommer med en ”skikkelig” melodi.

Oxygene Part II er da også et av de største høydepunktene på albumet. Et arpeggiotema fører en strykermelodi over til hovedmelodien, som starter på mesterlig vis ved en lydeffekt som best kan beskrives som ”metorregn”. Denne meteoreffekten repeteres gjennom hele stykket, forsterket av panering og ekkoprosessering, og gir lytteren en følelse av at man forflytter seg gjennom verdensrommet, med stjerner og kometer farende forbi. Omtrent halvveis i del to innfører Jarre også en annen effekt som gir Oxygen mye av sin luftighet, nemlig den sveipende vindaktige synthen. Denne effekten alene gjør faktisk at platen fortjener navnet sitt.

Del tre føles mer som en transportetappe, men mye av det skyldes dens relativt korte lengde og det at melodien begrenses stort sett til et nokså lite melodisk tema. Stykket markerer også slutten på side 1. På neste side kommer platens mest kjente spor, nemlig den nå legendariske Oxygene Part IV. En video ble i senere tid laget til dette stykket, den med pingvinene som går rundt omkring i isødet. Som del II er den, ved siden av å være et høydepunkt på platen, også et av stykkene med en klar og fengende melodi.

Del fem preges av forskjellig tematikk, men en melodi skiller seg ut etter drøye fem minutter. Slik sett kunne del fem gjerne vært delt i to, men de gangene Jarre har spilt Oxygene V senere er det dette temaet som tilskrives tittelen. Her henter Jarre frem en mer basspreget rytmisk melodi som kanskje er litt utypisk for resten av musikken på albumet. Likevel er det antakelig platens tøffeste spor.

Avslutningen med Oxygene Part VI er like mesterlig som introduksjonen med Part I. Rundt en enkel bossanovarytme bygger Jarre en herlig melankolsk synthballade akkompagnert av elektroniske vindkast og tordenbrak. Noen fuglelyder bygger også opp rundt stykkets generelle stemning. Selve avslutningen på stykket, og dermed også hele platen, er kanskje det beste grepet av alt man hører i løpet av de fantastiske førti minuttene: Lyden av tiltagende vind, som så avløses av torden. Det vi hører er lyden av moder Jord som puster.

Bare i disse enkle grepene ligger en symbolikk som i seg selv setter hele platen i et mye videre perspektiv. Uten å egentlig gjøre krav på det, uten å fortelle det med et eneste ord, dette er også en plate om menneskenes mishandling av jorden. Se bare på coveret, Michel Grangers sterke maleri av en jordklode med store deler av ”kjøttet” revet av. Innenfor ligger hodeskallen, truende og illevarslende. Til dette uhyggelige bildet setter altså Jarre den mest behagelige musikken han noensinne har laget. Det skaper et kontrastfylt konsept som bare kan være utført av et musikalsk geni.

Jean Michel Jarre har uttalt at han forsøker å bruke synthesizeren som et eget, unikt instrument. Ofte brukes synth som et instrument som skal erstatte andre, ved simulering og sampling av andre, analoge instrumenter. Dette er et prinsipp som Jarre har benyttet seg av i hele sin karriere, og Oxygene er et svært godt eksempel. Ingen lyder på denne platen låter som noe annet enn det de er, nemlig synthesizere. Det setter Jarres musikk i en egen nisje. Dette er rendyrket elektronisk musikk.

Utenom Jarres sedvanlige opplisting av hvilke synther han har spilt på, og annen standardinformasjon, inneholder Oxygene ingen skrevet tekst. Lytteren kan altså selv tolke verket til hva han vil, og det er egentlig ingen tvil om at det ligger noe usagt i det. Det ligger et budskap bak det hele, dette handler om mer enn bare musikken. Kanskje er det denne uferdigheten som gjorde at Jarre vendte tilbake til Oxygene-tematikken i 1997 med Oxygene 7-13? Men den originale Oxygene står definitivt best alene. Den er rett og slett et kunstverk.

Om skribenten

kommentarer