Scroll To Top

Gode og gamle

Nyheter 2. januar 2006
Artister:

2005 ble nok et år preget av Storbritannia og den kontinuerlige strømmen av popmusikk derifra. Bloc Party, The Rakes, Art Brut, Kaiser Chiefs, Babyshambles og Franz Ferdinand har alle sammen levert album som gjør ære på den britiske pop- og rocktradisjonen.

Gang Of Fours jubelår
For de fire første bandene er det spesielt post-punk-kvartetten fra Leeds, Gang Of Four, som topper referanselisten. Det er ikke å ta munnen for full å si at det denne gjengen i 1979 med klassikeren Entertainment! la grunnlaget for danserocken slik vi kjenner den i dag. Utrolige låter pakket inn av tonnevis av attityde og krasse bassganger. Det er nødt til å bli evigung hitmusikk av slikt. Gruppen slapp i tidligere i år samleplaten Return The Gift, der de har spilt inn sine mest kjente låter på nytt, uten at de taper seg så altfor mye av den grunn.

Men det mest bemerkelsesverdige ved år 2005 er allikevel ikke at alle trendy rockband digger Gang Of Four, og at gruppen derfor er mer aktuelle en noen gang. Årets største overraskelse er hvor solide utgivelsene til popmusikkens bestefedre jevnt over har vært.

Gode og gamle
Neil Young, Tony Iommi / Glenn Hughes, Kate Bush, Echo And The Bunnymen, Stevie Wonder, David Sylvian m.fl, Richard Thompson, Bobby Bare, Madonna, a-ha, Paul McCartney og Rolling Stones er blant gamlingene som har det til felles at de har laget helstøpte langspillere det siste året.

Hva er det som skjer, egentlig? Hadde noen fortalt meg at The Fall, som har gitt morsmelkerstatning til band som blant annet Art Brut og Babyshambles, skulle gi ut et relevant album som Fall Heads Roll i løpet av i 2005, ville jeg bedt vedkommende om skjerpe seg og ikke fare med tøvete ønsketenking.

De gamle vet best?
Undrenes tid er tydeligvis ikke over ennå, og de gamle i gamet kan fortsatt lage sterke album, mange år etter deres opprinnelige glansperioder. Dette innebærer at det for alvor begynner å bli hold i argumentasjon som ”de gamle vet best”.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer