Scroll To Top

Second Grace – Skjør og fin pop

Plater 5. januar 2006
Artister: Sjangre:
Karakter

Magnus Eliassen har selv skrevet, spilt inn og produsert hele albumet, samt at han selv spiller et imponerende antall instrumenter.

Plata inneholder flere fine popmelodier det er lett å få tak i og lett å like. Låtskriving er rett og slett noe Magnus Eliassen er god på. Det skorter heller ikke mye på fremførelsen, han har en skjør vokal som står godt til denne lette og stemningsfulle popen.

Skal man sette denne musikken i bås kan det like gjerne være en glassbås for her kastes det ikke mye stein, og det bråkes ikke i det hele tatt. Eliassen fremfører sine tekster med avstemt synging eller vever visking, med i all hovedsak enkel akkompagnering av enten piano eller gitar, og fra tid til annen med en enda mer forsiktig koring i bakgrunnen. Og skal man sammenligne han med noen kan det bli den forsiktige siden av Uncle’s Institution, en annen norsk ”gjør det selv”-musiker.

Der det skorter noe er på mangfoldet, det er en plate med mye av det samme. Og det gjøres like eller lignende grep på mange av låtene. En hel time med så lik musikk blir i meste laget. Second Grace hadde tjent mye på å et par oppfriskende eller uventede innslag. Selv om han tråkker litt mindre forsiktig på gassen med låten Butterfly er den langt fra noen energibombe. Slik albumet fremstår nå er det en plate man setter på for å høre en låt eller to, ikke hele albumet fra start til slutt.

Men siden flere av låtene hver for seg er riktig fine er det gode grunner til å sette seg ned med Second Grace og lytte til noen av historiene om jentene og drømmene om dem. Man kan for eksempel velge seg den fine Love Is Happy eller den over sju minutter lange Falling In Love. Sistnevnte avsluttes av et jentekor som med sin englesang gir låten den lille ekstra dimensjonen.

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer