Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not – Hype med hold
Akkurat som når Rolling Stones durer i gang den tjukke discobassen på Miss You, føles det som at Arctic Monkeys jukser på debutskiva Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not. Gruppen tar kort og godt i bruk virkemidler fra det britiske poptryllesettet og simsalabimmerer frem det ene fabelaktige hitøyeblikket etter det andre.
Med største selvfølgelighet låner og stjeler de fra blant andre The Jam, The Small Faces, The Clash og Orange Juice. Også pekere til nyere band som The Libertines og Franz Ferdinand, dukker opp underveis. De sistnevnte er riktig nok relativt ferske, men deres betydning for lyden til den nye generasjonen britiske pop- og rockband, har vært enorm. Så også for Arctic Monkeys.
Du har, som en naturlig spydspiss og eksempel på hvor standarden ligger, den rålekre Bet You Look Good On The Dancefloor. En spektakulær energiutblåsning av en dansegulvfyller, som innehar alle momenter som skal til for å bli en evergreen. Og Sheffield-bandet stopper ikke der.
Før gruppen takker for seg etter om lag 40 minutter, rister den av seg et godt knippe gromlåter som anglofile musikkelskere vil finne glede i. Dancing Shoes, From Ritz To The Rubble, A Certain Romance, Fake Tales Of San Francisco og Perhaps Vampires Is A Bit Strong But… er kort fortalt knakende gode popmelodier. Skulle noen derfor tro at det britiske poplokomotivet har sakket på farten, er det bare å tro om igjen. Det fortsetter som aldri før, og som lokomotivførere sitter fire arktiske aper og styrer inn mot verdens hitlister.
