Scroll To Top

10 kjappe med Superfamily

Intervjuer 1. februar 2006
Artister: Sjangre: ,

Foto: Promo

– Musikkarrieren har skutt fart de siste to årene. Er du redd for at det kan gå for fort, eller kan det ikke gå fort nok?
– Jo, jeg tror ting kan gå for fort for et debutband. Det er ikke nødvendigvis bra å havne på «The Cover of The Rolling Stone» før du har nok låter til et album. Det er viktig å ha noe å backe opp hypen med, ellers kan nedturene bli verre enn du tåler. Selv om ting har gått ganske kjapt med Superfamily, føler jeg ikke at det har vært en usunn hype rundt oss. Vi har gått den vanlige veien gjennom demoinnspillinger, konserter på små puber, litt større puber, ukas urørt, månedens urørt, en stille EP-utgivelse, by:Larm og så videre. Det er mye hard jobbing som ligger bak denne delen av veien. Det var først etter albumutgivelsen at de virkelig store tingene begynte å skje for oss, som Alarm-nominasjoner og A-listing på P3. Det er vi veldig glade for.

Fotograf: Superfamily– Dere er fra Moss. Fortell litt om musikkmiljøet der.
– Det begynner å bli 10 år siden vi bodde i Moss, så vi kjenner nok ikke musikkmiljøet like godt lenger. Men da vi bodde der, var det et vitalt musikkmiljø rundt rockeklubben Kråkereiret. Tror det kan ha dreid seg om flere titalls garagerockband med store ambisjoner. Dette miljøet har nok inspirert og banet vei også for band i andre sjangere, som oss selv og suksessrike Beezewax. Jeg håper folk i hjembyen tar tak for holde liv i denne klubben, for den har visst ligget litt brakk en periode.

– Dere trakk dere fra Fight Club i fjor sommer fordi du hadde pådratt deg en halsinfeksjon. For labert spritinntak?
– He he, tviler på at dette hadde sammenheng med for lavt inntak av etanol. Bakterier fra arten Streptococcus pneumoniae kan ikke anbefales for halsen. Jeg fikk 40,5 i feber i løpet av lydprøven, og vokalist Steven kommanderte meg til legevakten, Der fikk jeg beskjed om at konsert var fullstendig uaktuelt. Det var utrolig kjipt å måtte trekke seg fra fighten, men det var jo fint for de andre banda.

– Dere leverte en fabelaktig by:Larm-konsert i Stavanger i fjor i utfordrerposisjon. Nå er dere et av de mest etablerte bandene på by:Larm06, og har kanskje noe å forsvare?
– Aller først, takk! Vi reiser ikke til by:Larm for å forsvare noe, men for å angripe med full styrke. Vi skal forsøke å vise hvor mye positivt som har skjedd i bandet siden sist, både med tanke på show og låtskriving. Dessuten skal vi promotere plata for utenlandske representanter denne gangen, og der er vi jo i utfordrerposisjon.

– Hva annet står på kalenderen for dere i 2006?
– Vi skal spille cirka en konsert i uka fra nå og frem til august. Samtidig håper vi å få spilt inn en ny singel før sommeren, samt promotere Back In Paris i Europa. Det kan bli hektisk, men vi digger å spille konserter. I oktober går vi i studio for å spille inn neste album sammen med superprodusenten Kåre Vestrheim. Det har fått arbeidstittelen «The River» for å legge lista sånn passe høyt.

– Superfamily er et av få band med egen dansere. Hva inspirerte dere til å begynne med dette?
– For det første hadde vi et reelt behov for vokalhjelp til en del av låtene, og danserne fungerer jo også som korgutter. For det andre ville vi gjerne utfordre rockepublikumet litt på en visuell måte – ikke bare gjennom musikken. Det å blande musikalske sjangere har jo nærmest blitt en klisjé, men det å trekke inn visuelle elementer fra andre sjangere på konserter, følte vi var nytt og spennende. Vi så for oss korguttene til soullegenden James Brown på en punkrockkonsert, og så var vi i gang. Kontraster er viktig!

– Det påstås at dere spiller «dogmebasert nyrock». Hva i helsike er det?
– Ja, det er alltid morsomt å tvinge frem et begrep som skal beskrive hele det musikalske uttrykket vårt i et kort presseskriv. Plateselskapet er veldig opptatt av sånt. Så vidt jeg husker tenkte vi slik: «Nyrock» forteller at vi spiller rock, men ikke gammal rock’n’roll-style. Vi er inspirert av de nye trendene i rocken, og prøver å tilføre noe nytt selv også. «Dogmebasert» forteller noe om hvordan låtene på Back In Paris ble til. Vi som skriver låtene hadde et sterkt ønske om å komme ut av de vante mønstrene, og ble derfor enige om et sett med regler for hvordan låter skulle skrives. Dette var nødvendig for oss, hvis vi skulle klare å gi musikken den retningen vi ønsket. Etter hvert har jo denne musikkstilen blitt naturlig for oss, så nå er vi ikke like avhengige av disse dogmene lenger.

Fotograf: Superfamily– Dere var nominert i to Alarm-kategorier, men vant ingenting. Skuffet?
– For et så nyetablert band som oss, var det en stor seier å bli nominert i to kategorier. Vi så på selve Alarm-kvelden som anledning til å feire nominasjonen, og den anledningen skal jeg love at vi tok vare på. Kommer ikke til å få streptokokker på flere år. At vi ikke fikk med oss en pris hjem hadde mindre betydning. Jeg syns de som vant, fortjente det.

– Plaster på såret ble invitasjon fra kulturministeren til å delta på Behn / Zwart-festivalen Føling i fjæra. Hva slags føling har dere med dette arrangementet?
– Vi hadde ingen sår, men det var hyggelig å treffe minister’n på fest. Imidlertid har ikke denne praten manifestert seg i en formell invitasjon ennå. Hvis det skulle skje, må vi – som i alle andre situasjoner – finne ut hva arrangementet dreier seg om før vi svarer. Foreløpig vet jeg egentlig ingenting om denne festivalen.

– Dere utfordret Kaizers Orchestra til fotballkamp i forkant av Alarmprisen, men de stilte ikke. Hva sier man om sånt?
– Det syns vi rett og slett er feigt. De har jo tidligere skrytt av hvor gode de er i fotball. Vi anser nå oss selv som det beste løkkefotballaget blant band i Norge. Vi stiller selvsagt til kamp om noen mener at de kan utfordre den tittelen.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer