Scroll To Top

Fra regnbue til skrekkens hus

Intervjuer 20. februar 2006
Artister: Sjangre: , ,

Foto: Elin Berge (promo)

Etter å ha holdt det gående siden 1999, var det med Deep Cuts fra 2003 folk fikk øynene opp for det svenske søskenparet. Særlig i hjemlandet førte dette albumet til prisdryss og lovord for duoen. Låta Heartbeats fra dette albumet ble covret av singer/songwriteren og landsmannen Jose Gonzales for et par år siden, og det er også denne låta som spilles når 250 000 sprettballer fyker nedover San Franciscos gater i reklamen for en viss elekroprodukt-gigant. (Sony, red.anm)

De fleste har vel også stiftet bekjentskap med den særegne vokalen til Karin Drejer Andersson gjennom Röyksopp-singelen What Else Is There? fra Röyksopps siste album The Understanding. De driver også sitt eget plateselskap under navnet Rabid Records.

Politikk foran musikk
Der Deep Cuts var fargerikt på alle mulige måter, er Silent Shout en sterk kontrast.
De forklarer at før de ga ut Deep Cuts var det kun en liten snever indie-del av den musikkinteresserte verden som hørte noe særlig på musikken deres. Under mekkingen av det albumet gikk de aktivt inn for å nå ut til flere folk og soundet ble derfor pakket inn i en pop-form a la Le Tigre.
– Etter å ha gitt ut det albumet ville vi gjøre noe som var mer personlig. Vi tenkte mye konsept på Deep Cuts, og det ble mye politikk. Vi satte vel politikken foran musikken, men på Silent Shout er låtene mer fritt oppbygd, forklarer Karin.
– Men det politiske er der absolutt fremdeles, skyter Olof inn.
– Nå fokuserer vi mer på hvordan musikken påvirker kroppen, sosiale relasjoner og den onde siden av mennesket. Det er store kontraster til regnbueaktige Deep Cuts, fortsetter de.

Hvordan tror dere publikum vil reagere på det nye albumet da?
– På Deep Cuts tenkte vi mer på sånne ting. Nå lager vi musikk mer for oss selv, så blir det opp til hver enkelt å gjøre opp sin egen mening. Tror ikke man bør tenke så mye på å forstå, men heller komme opp med egen mening. Det er som den David Lynch filmen Mulholland Drive. Den er kjempebra uten å forstå noen ting hva den går ut på. Man får bestemme selv hva den handler om.

Kodeord: Lyd
Duoen kan fortelle at de har en forkjærlighet for diverse technoprodusenter.
– Vi har hørt masse på Jean Michel Jarre og ambientmusikk som Derrick May og Richard Waterhouse, sier Karin.

Fokuset for duoen er i større grad rundt lyd denne gang, og første singel fra albumet er tittelkuttet Silent Shout. En låt som duoen mener representerer et totalt bilde på hvordan resten av albumet låter. Med inspirasjon hentet fra en artist som Laurie Anderson i bag’en har de eksperimentert en hel del. Karin forteller at de fikk øynene opp for lydproduksjon i forbindelse med da de lagde musikk til den svenske ungdomsfilmen Hanna Med H som de gjorde etter Deep Cuts. Der fikk de jobbe med lydbildet på en helt annen måte enn de hadde gjort før.

– Med Silent Shout ville vi jobbe mer med lyd. På Deep Cuts brukte vi lyd som alle kan lage hjemme. En slags demokratisk lyd. Nå jobber vi på virkelig eksklusive instrumenter. Vi har den dyreste trommemaskinen som ingen klarer å bruke, men den har vi lært oss, ler de.
De påpeker riktignok at det ikke er kronene det koster å bla opp for utstyret som spiller noen rolle i den store sammenhengen, men mulighetene disse instrumentene gir dem.
– På albumet finnes det mange typer lyder. The Captein har en veldig fysisk lyd. Ellers er det også humoristiske lyder som kastanjetter og dryppelyder, fortsetter Olof.

Én konsert på 15 minutter
Vokalen på Silent Shout er også mye mer som et instrument og mindre menneskelig enn den var på Deep Cuts. Karin forklarer at det var spesielt å synge «ordentlig» igjen da hun bidro med tekst og vokal på Röyksopp-låta What Else Is There?.
– Det var utrolig interessant å jobbe med andres musikk. Det var rart å bruke stemmen på den måten igjen også. Det var egentlig veldig vanskelig å synge den sangen, sier hun.

Duoen har spilt kun én konsert, eller forestilling som de selv velger å kalle det. Den var i tillegg kun på snaue 15 minutter. Dette skjedde for omtrent et år siden i London, og var med tre låter som de ikke har hatt på plate verken før eller siden. Musikken var akkompagnert med videoer av Andreas Nilsson som også har gjort musikkvideoen til Silent Shout.

– Har dere vurdert å gjøre noen show i forbindelse med Silent Shout?
– Ja, vi skal faktisk gjøre tre show i Sverige slutten av mars, og i London, Paris og Berlin, sier de. Vi får se hvordan det blir med å gjøre flere etter disse showene. Det er veldig mye som skal fikses. Det er også et utrolig high tech utstyr, og mye som skal rigges til. Vi kommer jo til å bli blakke etter dette!
– Vi tenker mye scenografi og er opptatt å få fram kontraster. Det mørke blir enda mørkere hvis det foreksempel er noe gult der også. Sånn er det med musikk også, forklarer Olof.

Pitchfork kaller deres sjanger og sound på Silent Shout som «haunted house». Hva mener dere om det?
– Ja, vi så dette der. Synes det var litt rart. Skjønner ikke helt hva de mener med det. Er det housemusikk de mener, så er vi ikke enig i det hele tatt. Men om de mener et skrekkens hus er det noe annet. Et hjemsøkt hus altså, det kan vi fint gå med på, ler de.

Om skribenten

kommentarer