Scroll To Top

Fra hip hop til opera

Intervjuer 21. februar 2006
Artister: Sjangre:

Foto: Promo

Damen som av nesten samtlige anmeldere omtales som ”en kvinnelig Nick Cave” – og som gjør en av mørke-popens beste låter Into My Arms til sin egen – beskriver sin dystre mannlige kollega som et forbilde og en inspirasjonskilde.
Nick Cave er en veldig emosjonell artist, og Into My Arms er etter min mening den perfekte kjærlighetssang, min klare favoritt. Og ettersom alle låtene på albumet Notes On Love handler om ulike sider ved kjærlighet, tenkte jeg at den måtte med.

På spørsmål om det ikke er skummelt og risikabelt å gå løs på en låt av et slikt format henviser hun bare til det forrige svaret om at den måtte med. – Rett og slett fordi den er så unormalt vakker.

Hip hop-fan
Mens Nick Cave er for en musikalsk halvbror å regne, har Phillipson en rekke inspirasjonskilder som ligger langt unna den musikken hun selv serverer.
– På åttitallet var jeg veldig inne i hip hopen. Den hadde en rebelsk appell til meg; veldig spennende – og veldig kreativt. Det ble lagd mye bra på den tiden, men nå er det 50 cent som topper hip hop-listene. Og hvor kjedelig er ikke det? spør hun, og lar det skinne igjennom at det er veldig kjedelig.

Etter at 50 cent og hans likemenn ødela hip hopen for Petra Jean Phillipson gikk hun tilbake til denne sjangerens røtter; til jazzen:
– Derfra henter jeg mye inspirasjon, ikke minst på grunn av den gamle og gode måten musikken gjerne ble-, og blir spilt inn på. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg liker den enkle og ekte måten å spille inn plater på. Da blir det ikke noe ”fake”.

Hvorfor gjør jeg dette?
En annen inspirasjonskilde hun trekker frem er det uslepne diamanten, og enda mer ukjente artisten, Karen Dalton – en folkmusiker fra sekstitallet som gjerne sammenlignes med Billie Holiday.
– Men hun var så nervøs for å spille at hun kun fikk gjort noen få innspillinger, nok til en utgivelse – som til gjengjeld har fått kultstatus.

– Jeg blir også veldig nervøs, før konserten på Blå satt jeg, som jeg ofte gjør, på bakrommet og spurte meg selv ”hvorfor i all verden gjør jeg dette?”.
– Jeg er nervøs når jeg går på scenen, men når jeg spiller løsner det, og etter konserten forstår jeg hvorfor. Det bringer meg rett og slett inn i øyeblikket, og gir en unik tilstedeværelse, sier hun. Og legger til at hun stortrivdes på Blå denne februarkvelden.

Målet er en opera
Petra jean har jobbet med Notes On Love i ikke mindre enn åtte år, og forteller at det var mye frem og tilbake før hun omsider kunne levere fra seg et produkt hun selv var fornøyd med:
– Det tok veldig lang tid å lage musikken, mye fordi den musikken jeg selv hører på er så annerledes fra Notes On Love, det er mye som forstyrrer. I prosessen ble det mye tenking, masser av opptak, opptak og nye opptak før det ble som slik som ønsket.

– Når du har jobbet i åtte år og sitter igjen med elleve låter må du ha masse låtmateriale i bakhånd. Hva gjør du med det?
– Ja, jeg har en masse stoff, men om er verdt et opptak? Tja… Det er vanskelig å komponere en plate, eller låt, vanskelig å finne den gode ballansen og det gode uttrykket. Jeg vet ikke hva det blir til i forhold til en ny plate, men jeg har en idé for en opera…

Operaen hennes skal handle om en alenemor og hennes kriminelle sønns liv i en trygdebolig. Hvis hun får skrevet operatankene ned på papiret er det bare for operapublikumet å glede seg til premieren. Det vil si om rundt åtte år fra nå…

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer