Scroll To Top

Romanforfatterne

Intervjuer 22. februar 2006
Artister: Sjangre: , ,

Foto: Mark Connelly / Ian Moy (Moy Castle)
Forsidefoto: Einar Aslaksen (einar.aslaksen@gmail.com)

De fem medlemmene som utgjør My Latest Novel er Chris Deveney på vokal, Gary Deveney på gitar (jepp; de er brødre), Paul McGeachy gitar, Laura McFarlane fiolin/piano og Ryan King på trommer. De fant hverandre på samme arbeidsplass og gjennom diverse bandprosjekter. Mer presist: Ryan jobbet sammen med Gary, og Chris jobbet sammen med Laura, mens Paul var tidligere med i samme punkband som Gary. Sammen ble de fem My Latest Novel, og popmusikk skulle etter hvert bli deres vei.

Popmusikk og Pixies
For det er ikke til å skyve under stol at My Latest Novel lager popmusikk, musikken de aller fleste av oss elsker. Tror så gruppen at man blir et bedre menneske av å høre på popmusikk?

Laura svarer at de egentlig bare kan svare for dem selv, men sier at de i alle fall har det bedre med popmusikk enn de ville hatt det uten. Uten hadde de gjort kjedelige ting og hatt vanlige, dølle jobber. Nå er de musikere, noe de trives særs godt med.

Da Pixies spilte i Edinburgh sensommeren 2005 fikk My Latest Novel, sammen med Teenage Fanclub og ytterligere et skotsk band, jobben med å varme opp. Et oppdrag som ville fått selv de mest garvede poptrubadurer til å skjelve i kordfløyelsbuksene. Gruppens eneste kvinnelige medlem, Laura, sier det var mest skummelt før de gikk på scenen.

– Det var ganske skummelt før vi gikk på scenen. Men tiden gikk så fort da vi kom i gang med konserten at vi egentlig ikke fikk så veldig mye ut av det hele, forteller Laura. Paul legger til at det å gå fra å spille på puber i Glasgow til å spille foran flerfoldige tusen mennesker som oppvarmere for Pixies var en merkelig opplevelse. Dette var derfor en opptrenden som markerte et veiskille for bandet.

Greit å bli sammenlignet
– Nå spiller vi på steder hvor det er plass til mer enn syv hundre tilskuere tilskuere, og også disse giggene blir utsolgt. Vi fortrekker egentlig å spille på slike steder, da det er en helt annen kontakt med publikum, og intensiteten er bedre enn på større scener, fortsetter Paul som synes det er uproblematisk å bli sammenlignet med allerede etablerte popband.

Selv om alle band fortjener å bli målt ut i fra seg selv, og ikke automatisk bli plassert i en bestemt soundalike-bås, blir det ofte til at nye band blir nettopp det. My Latest Novel er intet unntak i så måte, og har blitt sammenlignet med blant annet Smog, The Arcade Fire og Belle And Sebastian.
– Vi synes det er hyggelig å bli sammenlignet med slike grupper, ettersom de spiller musikk som alle i bandet setter pris på, sier Laura, som mener oppblomstringen av sterke skotske popband, ledet an av Franz Ferdinands voldsomme suksess, gjør at gruppene må jobbe enda litt hardere for å bli lagt merke til.

Låtskriving er lagarbeid
Og det å bli lagt merke til er noe denne gruppen skulle ha gode muligheter til. For når man hører på deres debutalbum Wolves, slår det hvordan den enkle og lettfattelige popmusikken er meget omhyggelig sammensatt. Skal vi tro våre to intervjuobjekter, kommer dette først og fremst av to ting: Den ene er at medlemmene i gruppen hører på så mye for forskjellig musikk at det ikke lar seg gjøre å finne et minste felles multiplum i bandet. Og det andre er at bandet skriver låter i felleskap:
– Bandet vårt er ikke basert på én person som skriver alle sangene, men vi bidrar alle sammen i den kreative prosessen. Det kan for eksempel være at en av oss kommer med et forslag til en melodi, også kommer resten etter med forslag til hvilke retninger låten skal ta, forteller Laura.

Da undertegnede nevnte My Latest Novel overfor en bekjent, trodde vedkommende det var snakk om et sutrete emoband. Laura og Paul synes det var interessant, om noe uforståelig å høre, men skjønner at et navn med et My i seg kan sende tankene i retning av My Chemical Romance og lignende.
– Men vi var uansett først ut med My-en, bedyrer Paul.

Den merkelige hypen
Før vi forlater Paul og Laura må vi nesten snakke litt om den nye überhypen Arctic Monkeys og deres vanvittige start på karrieren. Hypefabrikanten NME har allerede sett sitt snitt til å kåre Sheffield-gruppens debutalbum Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not til det femte beste albumet gjennom tidene gitt ut av britiske artister. Godt plassert foran plater som Exile On Main St., Rubber Soul, OK Computer, London Calling, The Rise And The Fall Of Ziggy Stardust og, ja, egentlig foran det aller meste av britiske klassikere. Hva er My Latest Novels tanker rundt dette?

– Hypen rundt Arctic Monkeys er ganske merkelig. Jeg synes det er noe eget med å følge et band gradvis mot toppen, og på den måten kunne se dem bli større og større. Dessuten burde vel denne også denne platen få prøve og stå seg litt over tid, i alle fall lenger enn to uker, mener Laura.

Så sant som det er sagt, og vi tror det er like mye sant i at My Latest Novels debutplate Wolves kan bli en joker i årslistekappløpet.

Wolves er ute på Bella Union / Bonnier Amigo mandag 6. mars.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer