Scroll To Top

Chops – Sjarmerende skrudd

Plater 25. februar 2006
Karakter

Gorky’s Zygotic Mynci (som uttales Gorky’s Psychotic Monkey, red.anm.) er ved siden av Manic Street Preachers og Super Furry Animals et av de walisiske bandene som har markert seg størst i musikkverdenen. Med sin sære blanding av progrock, eksperimentell pop og psykedelia ble de et realt kultband etter debuten i 1994. Siden de ofte valgte å synge på walisisk ble det rimelig vanskelig å forstå hva sangene handler om, men melodiene har alltid vært så sterke at man likevel ikke datt av lasset. Nå har bandet tatt en pause, og dermed er veien åpen for andre prosjekter.

Først ut er altså vokalist Euros Childs, som med soloplaten Chops har blitt hypet til å være noe av det mest interessante vi vil se i 2006. Det er ikke helt usannsynlig at den spådommen slår til, selv om året så vidt har begynt, for Chops vitner om en musiker med en svært kreativ hjerne og merkelige, men sjarmerende ideer. Chops er meget variert, den hopper frem og tilbake mellom forskjellige sjangre, den ene sangen mer skrudd enn den andre.

Coveret er prydet med en haug med kjøttbiter (”chops”) som er arrangert slik at de danner et slags våpenskjold med et hjerte i midten. Det er litt makabert, men det er ganske stilig også. På baksiden har Childs plassert et flott bilde av seg selv iført kun shorts, hvor han poserer som om han skal til å slå deg rett ned. Mannen er tilsynelatende altså i angrepsposisjon.

Platen åpner med Billy The Seagull som på sine beskjedne femti sekunder nærmest fremstår som et barnerim knyttet løst til en slags melodi. Det hele innspilt under sengen(!). Listen er lagt. Dernest kommer det innlysende singelvalget, Donkey Island, som er en herlig forfriskende poplåt man gjerne kan danse til. Den er cheesy så det holder, men det funker som bare pokker.

Dawnsio Dros Y Mor er et nummer for de som kan walisisk, mens vi andre får nynne med så godt vi kan. Det blir omtrent som å høre Sigur Rós synge på sitt oppdiktede språk, hopelandish, eller for tyskere å høre Kaizers Orchestra fremføre sine låter på brynedialekt, selv om stilen er helt annerledes. Poenget er at språket fremstår som uviktig så lenge låta er god.

Et av platas mest morsomme øyeblikk er Slip Slip Away, nok en gang et mellomspill på femti sekunder, som må ha vært noe Euros spilte inn i et øyeblikks innskytelse. Overraskende vendinger er et av stikkordene. Sært, men hoderystende morsomt også.

Det er i det hele tatt en del av slike underlige, korte innspill på Chops. Hele åtte sanger klokker inn på under to minutter, og seks av disse på under ett. Det fører til at hele plata blir temmelig kort, men heldigvis finnes det lengre saker innimellom som sørger for at ikke lytteren føler seg snytt. Foruten nevnte Donkey Island er Costa Rita og Circus Time to av de mest innbydende bidragene på denne platen, og de har ”skikkelig” lengde.

Circus Time er Euros Childs i det melankolske hjørne. Det er en sang som handler om det enkle liv, instrumentert med blant annet en klagende fiolin som effektivt underbygger den lengtende stemningen. Noe helt annet er den smått retroaktige Hi Mewn Socasau, som er en glad poplåt som ville gjort et walisisk Beach Boys fornøyd. Den er det sporet som slekter mest på Donkey Island, og gitt at språket ikke blir en hindring kan den fort bli en av hitene.

First Time I Saw You er platens lengste med sine åtte minutter og fem sekunder. Med et repetitivt synthtema i bunn bygger den seg opp med trommer, piano, orgel og en drøss andre instrumenter. Den er en blanding av avantgarde, eksperimentalisme og god gammeldags pop, og viser tydelig hvilken dyktig låtsnekker Euros Childs er. Den er også i praksis platens avsluttende spor, noe den fungerer supert som.

Til slutt kommer nemlig del tre av Stella Is A Pigmy, en sangsyklus på tre korte sanger som er spredd over Chops. Del tre fungerer omtrent som en slags kanon over bitene fra del en og to, og i likhet med mye av materialet på Chops er den vanskelig å ta seriøst. Ikke misforstå; Childs mener alvor med
platen, men et av de underliggende budskapene synes å være at man ikke skal være for selvhøytidelig. Flere av sangene balanserer på grensen mellom tull og genial lettbenthet. Childs må ha trent på stram line i mange år.

Han lykkes nemlig ett hundre prosent Chops er en herlig overskuddsinnsprøytning midt på kalde vinteren.

Om skribenten

kommentarer