Rocksjokk og ekstrem spilleglede

(Blå Rock Café, Tromsø – onsdag 1. mars 2006)
Foto: Christian Bjørnø

The Lords Of Altamont fra Hollywood i Los Angeles er et ukjent kapittel for de fleste av oss her oppe i det kalde nord, og det er i Spania og Frankrike de hittil har vært mest kjent for et europeisk publikum. Så på årets europaturne, som har vart siden midten av januar, har de på Skandinavia-delen tatt med seg bassist Michael Davies fra sagnomsuste og legendariske MC5. Og som vel de aller fleste som liker rock har fått med seg, har MC5 og deres venner fra Detroit, The Stooges, spilt en sentral rolle i rockhistorien som inspirasjonskilde for svært mange band.

Så det var ikke helt uten forventninger publikum hadde møtt opp for å oppleve en gammel helt og samtidig få seg et ukjent band som skulle vise seg å gi folk et rocksjokk man ikke var forberedt på.

Mer enn garasjerock
Fra første låt ut av et spillesugent The Lords Of Altamont, frontet av en Jake Caveliere (tidligere The Fuzztones) i storform, fikk man inntrykk av et band som elsket å spille og vise seg for publikum, noe den stadige poseringen vitnet om. Bandet låt tett som hagl i en elg om høsten og musikken som på forhånd var definert som garasjerock og motorsykkelpunk skulle vise seg å være langt mer enn det. Men med klassisk orgelbasert garasjerock i bunn lå det mye islett av soul og bluesbasert gitarrock over dette igjen. Tre av medlemmene har kommet med siden innspillingen av deres siste plate, så mye nytt materiale som ikke er på skivene To Hell With The Lords (2002) og fjorårets Lords Have Mercy ble fremført. Låtmessig skjønte man at band som nevnte Stooges og MC5 og ikke minst The Sonics har hatt mye å si. Samtidig synes jeg de har funnet sin greie. Det er snakk om å gjøre ting mengder av band har gjort før og så finne sin egen lille vri på dette. Å stjele som ravner og samtidig gjøre tyvgodset til sitt. Der mener jeg The Lords Of Altamont har lykkes, noe de viste til fulle denne kvelden.

Levende legende
Opprinnelig var The Lords Of Altamont en gjeng med gamle Fuzztones– og The Cramps-medlemmer, men med hyppige utskiftninger består bandet nå av nevnte Cavaliere, Adam Levine (må ikke forveksles med navnebroren fra Maroon 5) og Shawn Medina fra Ladykillers, Dave James og Thom Sullivan fra Shakey Mallard. Trommis Thom har også en fortid i det amerikanske psykedeliske hardrockbandet Big Elf.

Men selv om publikum lot seg henføre av bandet var det ikke til å holde skjult at mange hadde forventinger til at Michael Davies skulle dukke opp. Og etter elleve låter kom han med sin Fender-bass og skiftet plass med bassist Adam Levine. Legenden hadde etter hvert blitt 62, men så mer ut som en 70-åring, der han ikke med letthet entret scenen. Men han var sjef likevel når han sto der. Med låter som Shakin’ Street og Looking At You fra MC5-klassikeren Back In The USA fra 1970 hadde han publikum i sin hule hånd. Men det var ikke før på Kick Out The Jams (fra debutplata fra 1968) at det tok av. Det å oppleve Michael Davies fremføre tittellåta fra min absolutte favoritt-liveplate var et enormt øyeblikk jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve i Tromsø. Gåsehuden var et faktum.

Spillekåthet av en annen dimensjon
Da får det heller være at sangstemmen var skral, men det er jo heller ikke den han er kjent for. Han holdt det gående på seks låter før han forlot scenen og Levine, som hadde kost seg i gryta foran scenen, kunne ta plass igjen. De fleste trodde nok at de skulle ta en eller maks to låter til, men den gang ei. Det tok aldri slutt og man fikk følelsen av at de kunne spilt to timer til hadde ikke klokka begynt å nærme seg ett og det ikke var lenge til ølserveringen tok slutt. Men selv om jeg og sikkert mange med meg syntes de holdt på litt for lenge og kunne spilt fire-fem låter mindre, så gjorde det ingen verdens ting. Jeg har aldri sett ett så spillekåt band som man på forhånd vet har vært seks syv uker på veien. Det virket som at bandet gjør hver konsert som om at det er deres siste. Og da låta Cyclone tok slutt med gjestehamring på bassen fra undertegnede, var både band og publikum slitne, etter en solid overdose rock’n’roll.

The Lords Of Altamont er et band vi ønsker tilbake til de nordlige breddegrader, og da trenger de ikke drahjelp fra en gammel legende, selv om vi denne kvelden ikke ville vært foruten akkurat det.