Scroll To Top

Mr. A-Z – Neppe det neste store

Plater 5. mars 2006
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Amerikaneren Jason Mraz har tydeligvis hørt mye på Dave Matthews Band, noe han heller ikke er redd for å innrømme. Han er dessuten skolert ved American Musical and Dramatic Academy i New York, noe som ikke er vanskelig å høre i musikken hans. Mr. A-Z er en finslepen plate hvor Mraz gjør sitt beste for å overbevise lytteren om hvilken flott stemme han er i besittelse av.

Og en bra stemme har Jason Mraz naturligvis. Det er bare det at den som prøver for hardt, gjerne mister troverdigheten underveis. Slik er det med Mraz. Musikalartister synger naturligvis musikalsanger nøyaktig slik det skal gjøres, men så fort man beveger seg utenfor det spekteret er det mange fallgruver for en perfeksjonert, men pregløs stemme.

Nå skal man vel ikke beskylde Jason Mraz for å være pregløs, men særlig unik er han heller ikke. Sjel og troverdighet er tilsynelatende ofret på popens høyglansede alter. Det er slett ikke umulig at han vil bli en radiofavoritt, eller selge plater i bøtter og spann, men svært lite av det han presenterer på Mr. A-Z er i stand til å virkelig feste seg.

Til tider smaker dette av Cristopher Cross, Jamie Cullum, Maroon 5 og Peter Cetera, og en verre smak i munnen enn det skal man lete lenge etter. Det skyldes i hovedsak to ting; Jason Mraz prøver for hardt, og han er altfor selvopptatt. Bare tittelen på forrige album synes å underbygge dette, som om han bare venter på å bli ”the next big thing”.

Vi finner også flere spor av dette i tekstene på det nye albumet. ”I’ve been a new sensation”, ”I am the wizard of oo’s and ah’s and fa la la’s” og ”I can save you from unoriginal dum-dums” er bare noen av linjene Mraz serverer oss på sin smarte ”selvtitulerte” nye plate. På Wordplay erklærer han at ”It’s all about the wordplay”, for da skal han få den hitsingelen plateselskapet venter på. Det er jo en sjanse for at han mener dette ironisk, men så var det dette med troverdigheten da?

Geek In The Pink starter han med en ørliten ordveksling med DJ Bob Necksnapp, som antageligvis er en farget rapper. Det går som følger, DJ Bob først: ”Yo, brother A to Z!”, ”Yo, what’s up babe?”, ”Yo, what time is it?”, “Ha ha”. Det er nesten ubetalelig. Det lille ”ha ha” sier alt om hvor ukul Jason Mraz er når han faktisk tror han er kul. Bare sjekk resten av teksten for bevis.

Finnes det ikke noe positivt å si om denne platen? Jo, det gjør det sikkert, men inntrykket en sitter igjen med er at dette er så forglemmelig at det nesten er skummelt. Det blir aldri fryktelig dårlig, og det blir i alle fall aldri skikkelig bra. Han tror han er så smart, Mr. A-Z, men vi gjennomskuer deg Jason: Man blir ikke det neste store ved å si ifra om det. Tvert i mot…

Om skribenten

kommentarer