The Greatest – Opp fra undergrunnen
Chan (utt. ”Shawn”) Marshall er muligens ikke et førstesidenavn, verken her tillands eller i USA, hvor hun har sitt opphav, men det skal imidlertid ikke mye til for å forstå at vi her ikke har med hvemsomhelst å gjøre. På sitt forrige album You Are Free allierte hun seg med seg størrelser som Dave Grohl, Eddie Vedder, Bill Callahan (Smog) og Warren Ellis fra The Bad Seeds og leverte en skjør indierock-langspiller hvor låtmaterialet var førsteklasses og arrangementene sparsommelige, men kruttsterke.
Denne gangen har hun fått med seg et koppel av Memphis’ mest durkdrevne soulmusikanter, hvor gitarist Mabon ”Teenie” Hodges og hans bassistbror Leroy ”Flick” Hodges kanskje er av de mest meritterte. Disse gutta har navn som Al Green, Neil Young og Aretha Franklin på cv’en, så det er aldri noen grunn til å bekymre seg over musikerhåndverket dette laget leverer.
Enkelte av Cat Powers trofaste fans vil kanskje frykte at det litt naive soundet som har kjennetegnet hennes tidligere utgivelser vil gå tapt når hun har overlatt mye av kontrollen til et ”ekte” backingband. Det viser seg umiddelbart at det ikke er et lag med overivrige flinkiser som er hyret inn for jobben, men derimot herremenn med stor respekt for det sarte og innadvendte uttrykket til Chan Marshall, og det er ikke et øyeblikk tvil om hvem som er hovedpersonen her.
Åpnings- og tittelsporet The Greatest, kunne man med letthet trodd var et av de vakrere øyeblikkene fra Mercury Revs Deserters Songs, hadde det ikke vært for den hese, såre stemmen til Chan Marshall. Den innledes med et to-finger-aktig piano, som nærmest har blitt en gjenganger på de siste Cat Power-utgivelsene, for så å krydres smakfullt med strykere og skarpe, svevende gitarer.
På de neste låtene får både Hammondorgel og blåserekke lov til å gjøre seg gjeldende, slik at det virkelig begynner å låte Memphis, Tennesse. Empty Shell er noe mer kjente takter fra Cat Power, men med fele og understrekende koringer er plutselig uttrykket mer Nashville, Tennessee, og herfra tar plata i sin helhet en noe mer ”country” retning, blant annet ved utpreget bruk av slidegitar.
Det eneste øyeblikket hvor Chan Marshall virkelig låter som sitt gamle jeg er på platas nest siste spor, Hate, hvor kun stemmen hennes og en drivende, skakk gitar er eneste instrumentering, og deler av teksten (”I Hate Myself And I Want To Die”) er lånt fra Kurt Cobain. Det hele avsluttes på langt mer oppløftende vis med Love And Communication.
The Greatest er, tittelen til tross, ikke en ”Best Of Cat Power”, men kanskje hennes beste skive så langt. Den både kan og bør være det albumet som løfter Cat Power opp fra en altfor langvarig undergrunnstilværelse.
