Scroll To Top

My Dark Places – Kakofonisk triumfferd

Plater 3. april 2006
Karakter

Det britiske post-punk / indierock-ensemblet The Television Personalities er ute med sin første plate på lang tid. Hjernen bak prosjektet, Daniel Treacy, innledet på 1990-tallet en romanse med narkotiske stoffer, og han forsvant fra verdens overflate etter hvert som forholdet ble intensivert. Da tiden gikk og livstegnene uteble fra Treacy, gikk de aller fleste ut ifra at han var død.

Men dette var før han, for noen år tilbake, postet et innlegg på en fanside på internett, der han meddelte at han fremdeles var i live. Hva han gjorde på det daværende tidspunkt? Jo, han sonet en fengselsstraff på en båt i Sørvest-England. En opplevelse han selv har omtalt i følgende ordlag: ”Like a cruise that goes nowhere!”. Men nå har Treacy vært ute i det fri en stund, og han har lappet sammen My Dark Places på Domino Records.

Og hvilket spektakulært comeback My Dark Places representerer. Albumet er et kakofonisk lappeteppe av 16 låter, der lydbildet på hvert enkelt bidrag er som en collage av innfall. Og det er denne herlig sjangerschizofrenien, med Treacys snublende vokal som en frekk topping, som er platenes sterkeste kort.

Ta for eksempel låta She Can Stop Traffic, som er fint lite annet enn en lekker melodi. Gnålete gitarer gnisser seg oppimot den etter hvert repeterende tekstlinjen «She Can Do Magic / She Can Stop Traffic» og et fullstendig blendende lag med doo wop-koring i bakgrunnen. Skulle man derfor sysle med tanken på å lage en god låt innefor skranglepop-formatet, er dette tett opptil å være den beste malen å følge.

Når man først er på enkeltlåtkjøret, er det også naturlig å trekke frem tittelkuttet My Dark Places, som er en kruttsterk trommedreven nyveivstomper, samt Dream The Sweetest Dreams. På sistenevnte melodi er det en pistrete versjon av den joviale pianorocken som er saken, og det låter så til de grader fett. Det kan også være lurt å sjekke ut You Kept Me Waiting Too Long, som inkluderer noe så dristig som et lag med dancetrommer(!). Et trekk som mot all logikk, fungerer aldeles utmerket.

Britisk nyveiv, pianorock, pop, rufserock, og klekkelige doser med surrealistisk tullball? Det er alt sammen samlet her, under den evig fascinerende The Television Personalities-fanen. Det tar litt tid før My Dark Places som album, sitter. Men du finner noen favorittlåter med en gang, som du spiller om igjen og om igjen. Og veien derifra til å digge hele sulamitten, er så kort at det er for dumt ikke å ikke gi det et forsøk.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer