Scroll To Top

Boylife – Slitsomme partysvensker

Plater 1. mai 2006
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Lo-Fi-Fnk er en elektropopduo fra Sverige, der vi finner de 23 år gamle Leo Drougge og August Hellsing bak spakene. De to har gitt ut en EP kalt (And The JFG?), gjort remikser for kule folk som Le Tigre og The Russian Futurists og fått acts som The Ark, Interpol, Isolée, Bloc Party og Hot Clip i fanbasen sin.

Om debutlangspilleren Boylife representerer noe flott og spennende? Hvis tidlig Depeche Mode og annen cheezy dance-synth-pop kan kalles nytt, så er Lo-Fi-Fnk et duggfriskt pust på popflammen. Hvis så ikke er tilfellet, er musikken duoen presenterer forholdsvis sjaber.

Selv om Boylife bare varer i en drøy halvtime, er det forbausende hvor fort du går lei. På mange måter føles det som om The Tough Alliance er over oss igjen, bare at de denne gang har skrudd ørlite grann på rytmemaskinene sine. Det er minimalt med variasjonen i låtene, og svært ofte høres det ut som en propaganda-cd for en eller annen luguber partyøy i middelhavet. Det dunster kort og godt BigBrother, rai-rai og Peach Canei (nesten) hele spilletiden igjennom.

Lo-Fi-Fnk glimter til en gang, og det skjer på låta A.D.T.. Selv om også dette bidraget bikker mot å være ekkelt, så har den et eller annet ved seg, kall det gjerne en x-faktor, som groover. Lett og ledig dancepop som krever null og niks fra lytteren, men som likevel forærer den et passe stort smil om munnen og lett dansefot under bordet. Mot slutten av låta dukker det også opp elementer et bra band hadde hatt fornuft nok til å bygge videre på: et gitarriff av den krasse typen, pakket inn i en delikat beatdrakt. Men ettersom duoen er lovlig lang unna å kunne smykke seg med tittelen ”et bra band”, kaster den muligheten på båten og går tilbake til sitt samme ubetydelige jeg, tre minutter senere. Trist, men sant.

Alt i alt er Boylife en plate for spesielt interesserte. Med andre ord folk som synes det er greit å fylle hodene sine med tant og fjas, fremfor musikk med variasjon og mening. Boo(ring)!

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer