Scroll To Top

Pearl Jam – Politisk energiboost

Plater 2. mai 2006
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Pearl Jam har aldri spilt etter reglene. I en tid der politisk korrekthet (eller irrelevans) er i ferd med å bli selve hjørnesteinen i musikkbransjen er det nesten overraskende at deres nye selvtitulerte album er å finne i butikkhyllene i det hele tatt. For Pearl Jam er mer enn noe annet et politisk utspill – en reise tilbake til en tid da musikk og politikk var en og samme ting. Men misforstå meg rett her. Dette betyr på ingen måte at musikken sitter i baksetet. Langt derifra. Med politikken som drivkraft leverer Vedder og gjengen et knippe sanger med en energi vi ikke har sett siden -94 utgivelsen Vitalogy.

Pearl Jam er resultatet av et vågalt eksperiment som startet med deres fjerde album No Code i 1996. Da skiftet bandet kursen drastisk og startet en endringsprosess som tok dem ut av grungens kjølvann og inn i en ny musikalsk verden. Dette førte ikke overraskende til en splid mellom dem som likte ”gamle” Pearl Jam og dem som likte den ”nye” versjonen. Det nye uttrykket var mer voksent og innadvent med en klarere linje tilbake til den klassiske rocken på syttitallet.

Bandets tre siste plater No Code, Yield, Binaural og Riot Act har vært en katarsis for fansen så vel som bandet selv og med Pearl Jam ser vi resultatet av renselsesprosessen: Et Pearl Jam som tror på seg selv og sitt nye musikalske fotfeste.

Pearl Jam handler om kontraster og politikk. Platecoveret viser på utsiden en halv avokado mot en blå bakgrunn og på innsiden groteske zombieaktige bilder av bandet. Sangene går fra aggressiv rock i de fire åpningssporene Life Wasted, World Wide Suicide, Comatose og Severed Hand til forvrengt, nesten Beatles-aktig, i Parachutes og typisk Pearl Jam melankolsk i Gone, Come Back og det drømmende avslutningssporet Inside Job.

Tekstene bobler over av politisk kommentar mens Vedder tar utgangspunkt i den jevne amerikaner for å vise hvorfor ting ikke er som de burde være i verden. Sangen Unemployable tar utgangspunkt i desperasjonen som er å finne over alt i Amerika der prosenten av arbeidsledige klatrer ukontrollert oppover. Gone er et frontalangrep på den amerikanske kjøpefesten som er i ferd med å ta fullstendig overhånd, Army Reserve en hyllest til alle dem som venter hjemme mens familiemedlemmer kjemper en krig ingen forstår årsaken til, og platas første singel World Wide Suicide er en åpen kritikk av president Bush og krigen i Irak.

Bandet ble møtt med krass kritikk for sangen Bushleaguer fra deres forrige album, og har i likhet med andre band som fikk smake pisken etter å ha kritisert Bush direkte (et eksempel er Dixie Chicks) valgt en mer indirekte angrepsvinkel som gjør sangene mer tidløse og lar dem stå på egne bein.

Innspillingen av Pearl Jam startet rett etter bandets deltakelse i Vote for Change-turneen, og utfallet av presidentvalget i 2004 har satt sitt preg på bandet – overraskende nok i form av en nyfunnet energi som vekker til live et band som til tider har gått på tomgang.

Om skribenten

kommentarer