Scroll To Top

The Brain That Wouldn’t Die – Monstermagisk

Plater 25. mai 2006
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Så har heller aldri budsjetter og utstyrsnivå vært til hinder for gode indie-band. Melodiøs og naiv independent pop er hovedingrediensene på debutplata til de finske guttene Matti Jasu og Valtteri Virtanen. Med bruk av fuzzgitarer, piano og munnspill, behersker de kunsten å lage fengende og troverdig easy listening.

Balansen mellom det simple og det eksperimentelle fungerer nemlig på The Brain That Wouldn’t Die, og gir en synergieffekt som rett fram kalles god musikk. Låtene er lette å svelge og skaper en allmenngyldig magi som bare pop klarer det, men ligger likevel i en mindre kommersiell sidegate enn Morten Abel, som de for øvrig har positive fellestrekk med. Til tider er det til og med på høyde med drømmende, men støyende Falming Lips.

Høydepunkter på The Brain That Wouldn’t Die er blant annet låta Girls, hvor munnspill og piano fusjonerer i fengende og naiv harmoni. Big Jet er bedagelig slentrende, med vokal som minner om Animal Collective. Også låta Phone Boot trekker veksler på Collective-likheten, mens gåsehuden framkalles av melankolske undertoner. Inspector Pharao pt. 2 – The Fight And The Lover slår fast at duoen har komponeringstalent, og gir små apokalyptiske vibber. Overbevise ettertrykkelig gjør Goodnight MonstersDemonstrator, som etter fengende riff og radiokritisk tekst utvides til støy med shoegazerkvaliteter.

Tekstene er herlig naive; mer trengs ikke for å formidle Goodnight Monsters popmusikk. ”I really cannot believe my ears, All those lousy songs on the radio, They say they give us what we want to hear, But they decide what are the bands we know”, nynner guttene på Demonstrator. Tekstene skjuler for øvrig flere politiske sleivspark.

Goodnight Monsters har kun eksistert i to år, men har levert en god søknad om lang levetid. Inntil videre er The Brain That Wouldn’t Die god nok i massevis.

Om skribenten

kommentarer