Scroll To Top

En plate er som en baby

Intervjuer 3. juni 2006
Artister: Sjangre: ,

Før våren for alvor kom til hovedstaden avla Nina Kinert et besøk for å fortelle om sin ujålete singer/songwriter-musikk. En musikk som av Panorama ble omtalt som ”skjør, melankolsk pop med klassisk singer/songwriter-snitt, ispedd noe countrystemning”. Selv vil hun ikke beskrive sin egen musikk, men overlater båssettingen til journalister og lyttere.
– Vil man vite noe om musikken, er det best å lytte selv. Folk er så forskjellige, og meningene varierer tilsvarende, sier hun.

Svanger med nytt album
Men prosessen med å skape låter snakker hun villig vekk om.
– Jeg skriver best når jeg har mye å gjøre. For eksempel i tiden frem mot en utgivelse. Det er en meget hektisk tid, der jeg ser med lengsel frem til releasedatoen. Og når dagen endelig kommer blir den gjerne stille og rolig – nesten et antiklimaks.

Fotograf: Andreas Öhlund– Og så kommer jeg på alt jeg ville gjort annerledes. ”Faen den låta skulle jo vært med på skiva”, slår det meg samme dag.

– Dessuten har jeg så mye materiale at jeg kunne gått rett på et nytt album. Men jeg vil jo ikke trøtte ut publikum.

For å unngå denne uttrettingen er grundighet et nøkkelord. – Hvert album bør få nok tid til ”å sette seg”. Jeg vil legge ned det ekstra arbeidet som gjør at det blir som å få en ny baby ved hver utgivelse.

Når Kinert sier nok tid innebærer det at hun planlegger en tur i studio til høsten. Med andre ord vi hun ved neste utgivelsesdato ha gått svanger med albumet i godt over ni måneder.

Eget selskap = egen skive
Let There Be Love er gitt ut på eget plateselskap, startet av Nina Kinert sammen produsent og medmusikant Love Olzon i forkant av denne utgivelsen.
– Det åpnet en hel del nye dører – med tilsvarende mye jobbing. Heldigvis har vi fått hjelp fra en del dyktige mennesker innen de områdene vi ikke er best på selv, og det har blitt en meget god løsning.
– Dermed har det blitt mye mer vår egen skive, forteller hun.

Fotograf: Andreas ÖhlundNår det gjelder Nina Kinerts vei til Norge, kan den i stor grad tilskrives et av forårets store stjerneskudd her hjemme, Ane Brun. Nærmere bestemt da hun omtalte Kinert i rosende ordelag på NRKs Lydverket.
– Ja, hun sparket inn en del dører for meg. Utrolig hvordan noen ord på TV’en kan ha så stor gjennomslagskraft, sier artisten som i september planlegger å gjeste en rekke norske byer.

Trekkspill mot panfløyter
Selv om våren ikke preger Karl Johans gate utenfor der vi sitter, har gatemusikantene sin fulle hyre med å underholde folket langs paradegaten.
– Det er mange trekkspill her i byen. Det får en til å tenke på Paris, riktig trivelig. Hva om Oslo kunne avse et par av sine trekkspillere, og fått noen av Stockholm utallige panfløyter i bytte?, foreslår hun.

– Jeg liker gatemusikanter, og jeg foretrekker det fremfor en mp3-spiller. Selv om det av og til kan se ut som om mp3-folket lever i sin egen lille verden der de går langs gaten, nesten som i en film med personlig soundtrack. Og hvem ville ikke like å være med i den filmen, avslutter hun med et smil.

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer