Scroll To Top

Ujevn andredag i badet

Konserter 15. juni 2006
Artister: Sjangre:
Karakter

The Blue Foundation / Gnarls Barkley / The National Bank/ David Gray
(Norwegian Wood, Frognerbadet, Oslo – torsdag 15. juni 2006)
Foto: Siv Marte Lorås (siv.marte@panorama.no)

Når værgudene spiller på lag med arrangøren, kan det knapt tenkes bedre steder å høre livemusikk enn i Frognerbadet under Norwegian Wood¨. Og denne torsdagen var det akkurat så bra vær, at man med god samvittighet kan si at forholdene var perfekte for gode musikalske opplevelser.

The Blue Foundation

Det dansk-britisk-japanske bandet The Blue Foundation hadde æren av å åpne badet denne andre dagen. Gruppen opererer i et musikalsk landskap som slekter på trip hoppere som Portishead og Morcheeba , noe som setter begrensninger på hvor godt det fungerer midt på dagen. For det var tydelig at dette bandet trives best i kveldens, eller for den saks skyld klubblokalets, mulm og mørke.

De var trivelige nok å høre på, mye takket være den trollbindende frontfigur og vokalist Kirstine Stubbe Teglbjærg. Men selv om hun og gruppen gjorde alt for å overbevise, ble det hele for passivt. Det fungerte helt greit som opptakt til senere høydepunkter, men som selvstendig liveattraksjon ble dette likevel noe spett. Bandmedlemmene forsøkte å dra i gang publikum, men de fremmøtte i amfiet virket mer interessert i å drikke øl og slikke sol enn å ta særlig del i det som foregikk på scenen. Det er nesten så man synes synd på The Blue Foundation, som ikke hadde de beste forutseningene for å lykkes denne gang.

Gnarls Barkley

Gnarls Barkley, festivalens skarpeste bookingprestasjon, var neste på programmet. Cee-Lo Green har, etter at han gikk solo fra Goodie Mob, utviklet seg å til å bli en formidabel artist. Sammen med produsent Danger Mouse har han under navnet Gnarls Barkley laget soulpopmagi med langspilleren St. Elsewhere. Og når de to, sammen med et elleve mann sterkt band, gikk på scenen i går, var det ingen tvil om hva som var på agendaen: Fest!

Når man spiller fra et så bunnsolid album som St. Elsewhere, skal det godt gjøres å trå feil. Og når man i tillegg har en så god showmann som Cee-Lo Green med på laget, er det umulig å ikke lykkes. Han sang på sitt helt særegne vis, mens han danset, tullet og groovet foran publikum. Alt med det mål for øyet å lage god stemning hos de fremmøtte i Frognerbadet. Eller som han selv sa det: ”I want none of that shy stuff. I want to se you living and loving!”

Bandet, som for anledningen var kledd i hvite karatedrakter, pumpet ut lykkelige toner og etterlot ingen tvil om at Gnarls Barkley er et prosjekt tilegnet festivitas og moro. Denne tilstanden av fest og gøy holdt stand i cirka 45 minutter, før settet ble avsluttet med monsterhiten Crazy. Dette til det resultatet at 98 prosent av det ankomne publikumet ved amfiet, reiste seg og sang med på det som etter alle solemerker vil bli stående som en evergreen-poplåt. Med tanke på at det var kommet betydelige flere mennesker etter at The Blue Foundation kastet inn festivalhåndkleet, var dette et riktig så imponerende skue.

The National Bank

Etter en slik energisk utblåsning måtte den neste artisten jobbe knallhardt for å ikke bli en formidabel nedtur. Dessverre falt dette ansvaret på den norske «supergruppen» The National Bank. Dessverre fordi The National Bank i utgangspunktet ikke har de kvaliteter som liveband som skal til for å løfte showet ytterligere et hakk. Gruppen renner over av musikalske ferdigheter og talent, men de klarer sjelden å bruke all kompetansen til å være et vitalt liveact.

Selv om Thomas Dybdahl, med sin alltid like perfekte sang, hadde et godt grep om publikum der han svinset rundt på scenen, var det noe med dynamikken i bandet som ikke fungerte. The National Bank er rett og slett ikke et bra liveband. Det er så voksent, snilt og gjentakende det de foretar seg på scenen, at det er vanskelig å ikke kjede seg. Selv om brorparten av publikum reiste seg til gamle singeltravere som Tolerate og What Is Left? , var det langt mellom hver gang vi fikk en genuin livefølelse av å se The National Bank. Heller ikke de nye låtene som ble fremført skilte seg fra suksessformularet gruppen har brukt hittil.

Det er sjelden vondt å være på konsert med denne gruppen, bare kjedelig og uinteressant. Uheldigvis fikk de oppdraget å hoppe etter energibomben Gnarls Barkley denne torsdagen, noe som gjorde settet deres ytterligere et hakk døllere.

David Gray

Britiske David Gray var siste artist ut, og det var liten tvil om at hans opptreden skulle bli godt mottatt av publikum. De ble servert en pangstart, ettersom første låt ut var Sail Away fra White Ladder. Dette er vel strengt tatt den beste låta mannen noen gang har skrevet, og den utgjorde følgelig en meget god start på settet.

Gray er en rutinert konsertholder, og han vet hva publikum vil ha. Han trakk derfor med seg publikum inn i halv-melankolsk sone, og derfra lirket han ut låt på låt innenfor det samme, trygge uttrykket. Publikum reiste seg når de ble servert sine yndlingslåter, som for eksempel førstesingelen The One I Love fra det nyeste albumet Life In Slow Motion. Jubelen avtok heller ikke under fremførelsen av Long Distance Call fra andrealbumet A New Day At Midnight.

Det største problemet til liveartisten David Gray ligger i mangel på variasjon. Selv om han mesterer konsertformatet, blir en liveaffære på godt over en time minst tre hakk for mye av det gode. Han har utvilsomt et knippe gode enkeltlåter, men disse blir støttet opp av unødvendig fyllmasse. Han klarte for så vidt å holde dampen oppe i en time, men i løpet av den siste halvtimen av konserten presterte David Gray å sette en meget tvilsom standard innen kjedelig.

Fra konserten begynte med Sail Away til den nærmet seg slutten medThis Years Love fra White Ladder-skiva, var det simpelthen så mye svada innimellom at det var lett å miste konsentrasjonen. En overdose middelmådighet, med andre ord. Problemet med å fyre opp den beste låta du har med en eneste gang, er at du ikke har noe å falle tilbake på. Dette var noe Gray eksemplifiserte til det fulle i går. David Gray gjorde et ærlig forsøk på lage en variert konsert, dessverre ble totalen heller dvask og uengasjerende.

Oppsummert ble denne torsdagen en relativt trett affære. De to første artistene gikk for tidlig på scenen for å kunne få maks ut av liveshowene sine, og de to siste hadde ikke nok krutt å by på til å holde interessen og flyten oppe. Sett i ettertid burde kanskje spillerekkefølgen vært snudd på hodet.

Grunnen til at denne dagen får fire platespillere, er fordi stemningen i badet var upåklagelig. Det er slike dager man drømmer om hele vinteren, og derfor var det litt trist at det musikalske utbyttet ikke var all verden…

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer