Scroll To Top

Harde høydepunkter

Konserter 16. juni 2006
Artister: Sjangre:
Karakter

(Norwegian Wood, Frognerbadet, Oslo – fredag 16. juni 2006)
Foto: Daniel Ingulfsen

Soulfly

Fotograf: Daniel Ingulfsen

Solid åpning
Soulfly, med tidligere Sepultura-frontmann Max Cavalera i spissen, overrasket stort i positiv forstand med fjorårets utgivelse Dark Ages. Nettopp denne platen la grunnlaget for dagens første konsert på Norwegian Wood. Det var fortsatt god plass foran scenen da bandet fyrte av gårde første riff i Babylon, åpningslåten fra nevnte Dark Ages. Soulfly spiller med en tyngde som gjør seg utmerket live, og det var umulig å unngå la seg rive med av de karakteristiske rytmene som preger bandets jungelmetall.

Det brasilianske flagget vaiet i blesten fra høytalerne, der Cavalera og kompani pløyet seg igjennom utvalgte spor fra Soulflys fem album. Og ikke nok med det. Vi fikk også servert en rekke godbiter fra Sepultura-katalogen, med Refuse/Resist fra 93-utgivelsen Chaos A.D og Roots Bloody Roots fra den siste Sepultura-platen med Cavalera på vokal, Roots (97), som høydepunkter. En sjelden fremføring av gamle Policia på portugisisk var heller ikke å forakte.

Likevel tok det ikke helt av. Om det var på grunn av gitarist Marc Rizzos trang til å overspille, eller rett og slett fordi det var for varmt i solsteiken vites ikke.

Deftones

Mørk idyll
Deftones er, i likhet med Korn, en av pionerene innen nymetallen. Gjennom fire album har de utviklet et unikt uttrykk som spesielt vokalist Chino Moreno skal ha mye av æren for. Han har en ekstremt spesiell vokal som fungerer overraskende bra live. Stemmen er riktig nok overøst med diverse effekter, men han vet å utnytte disse til sine karakteristiske vokale akrobatikkøvelser.

Fotograf: Daniel IngulfsenEtter å ha sett Deftones live ved flere anledninger, kan det trygt konstateres at de gjør en god jobb på scenen. Dette til tross for at bandet etter sigende har et relativt høyt forbruk av visse stimulerende midler. Så også under dagens konsert. Moreno hadde tatt på seg sine fineste sokker, og hoppet passe arrogant rundt på scenekanten. Publikumsmengden hadde økt drastisk i forhold til Soulfly-konserten, og stemningen var generelt sett et hakk høyere.

Ikke overraskende dukket Max Cavalera opp på gjestevokal på Headup fra knallplaten Around The Fur. Da tok det for alvor fyr i moshpiten. Ellers var de innom Feiticeira og Knife Party fra White Pony, og en noe overraskende en rå coverversjon av The Cure-låten If Only Tonight We Could Sleep. For øvrig et av de beste sporene på B-sides & Rarities-platen som kom ut i fjor høst.

Det er ikke til å komme unna at Sacramento-bandets dystre og drømmende lydbilde gjør seg best i mørket, og aller helst i et røykfylt lokale. Litt av effekten forsvinner derfor i idylliske sommeromgivelser, uten at dette er bandet sin feil. Det var også synd at vi ikke fikk et eneste spor fra debutplaten Adrenaline.

Turboneger

Ess i ermet
Det var altså Turboneger som hadde fått i oppdrag å overta som headliner i Korn-vokalist Jonathan Davis’ sykefravær. En vanskelig oppgave, da Korn er en sjeldenhet å regne på norske scener. Men vi kunne ane at noe var i gjerde da det plutselig sto to kanoner på scenekanten. Bandet hadde selv annonsert med at de var i storslag, og det skulle vise seg at de holdt ord med god margin.

Fotograf: Daniel IngulfsenKonsertens første halvdel var akkurat som forventet, bortsett fra at lyden var bedre og Hank von Helvete sang renere enn på svært lenge. Kanskje fordi det var hans 34 bursdag denne kvelden? Siste halvdel var direkte fabelaktig, i hvert fall hvis man har sansen for bandets syke form for humor. Først begynte kanonene å sprute penger. Så dukket Sven O. Høiby opp under låten Locked Down, bærende med en stor plakat med påskriften When everybody hates you, samt et lite smilefjes. Til slutt var det tid for moro med Bård Tufte Johansen og Harald Eia, som en mislykket gjøglergruppe fra nord.

Turboneger genererer som regel mange forutsigbare konsertanmeldelser av typen vi har hørt og sett det før. Men når et band gjennomfører et sett med så mange bra låter, et frekt sceneshow og knakende god lyd, blir det meningsløst å være surmaget kritiker. Faktum er at det blir ikke bedre enn dette fra Turboneger. Og det er mer enn godt nok.

Om skribenten

kommentarer