Fra fest til sutring

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, lørdag 17. juni 2006)
Foto: Linn Skjervheim

Norwegian Wood er inne i sitt fjerde døgn, og så langt har solen strålt om kapp med begivenhetene på scenen. Lørdagsprogrammet var toppet av veteranen Lou Reed, med blant andre Elvira Nikolaisen, BigBang og Richard Hawley som robuste ”oppvarmere”.

Richard Hawley

Fint, hett og tamt
Sheffields største sønn gjennom det siste året, Richard Hawley, kom til Frognerbadet i stekende solskinn med sin croonerpop og beveget sakte den relativt seige folkemengden som hadde innfunnet seg i amfiet foran scenen. De store utbruddene kom aldri, noe som nærmest måtte ha vært et usannsynlig kunststykke for briten å få til. Solen stekte hett, og de som ikke allerede var utmattet av overdoserte solstråler, slengte seg helst i gresset for å nyte Hawleys smekre toner.

Men med symfoniorkester på boks, og uten den helt store variasjonen fra plateutgaven, maktet aldri Richard Hawley å løfte stemningen lenger enn til det knapt synlige. Til det er nok denne musikken hakket for tilbakelent.

Hawley fremsto likevel slett ikke som en urutinert musiker. Noe han jo heller ikke er, med blant annet fortid i britpopbandet Pulp. Også bandet hans på Wood-scenen viste kvaliteter nok til å sette de mest tvilsomme blant oss i en behagelig festivalstemning. Hadde dette settet vært fremført i et mørkt kjellerlokale på en hvilken som helst rock- eller jazzklubb, hadde imidlertid tonene fra suksessalbumet Cole’s Corner og mannens tidligere utgivelser fungert som en lydskisse langt utover det vanlige. Men på Norwegian Woods relativt store hovedscene en sen, og ikke minst het sommerettermiddag, fikk ikke musikken og uttrykket godt nok fotfeste.

Tross dette, var det likevel ingen misfornøyde miner å observere blant festivalgjengerne i badet. Noe som utvilsomt må skyldes mannens lavmælte og behagelige musikalske uttrykk i kombinasjon med sommeropphetede publikummere.

BigBang

Leverte varene som vanlig
På sitt sedvanlige vis kom BigBang til Frognerbadet med sitt sceneshow og innfridde. Nøyaktig på samme måten som de pleier altså. På det viset er Øystein Greni og kompani usendvanlig stilsikre utøvere i sitt segment. Låtmaterialet deres tåler så absolutt den friske behandlingen som liveutgaven av dette bandet gir. For på plate er de lagt fra like interessante.

Men BigBang har siden gjennombruddet i 1999 klatret helt opp til toppen av eliteserien innen norsk rock. I hvert fall når vi snakker om liveutgaven av bandet. Dette beviste de på akkurat samme vis som de pleier på hovedscenen i Frognerbadet. Greni, med sine to kompanjonger på henholdsvis bass og trommer, har et uvanlig sterkt grep om sitt publikum, som inkluderer alt fra ungjenter i puberteten til eldre menn med godt utviklet ølvom. Og gruppens låter rekker langt utover sine begrensninger når dette bandet oppleves fra en hvilken som helst scenekant. Prisverdig nok i seg selv, men på samme tid lite nytt å spore fra oslobandet denne lørdagen.

Alt i alt maktet BigBang å fange – ja til dels fengsle – de solopphetede festivalgjengerne, dog uten å overraske. Dette fordi gruppen alltid leverer varene, samtidig som de har et oppsiktsvekkende godt grep om sine tilhørere. Nesten som om de aldri skulle ha drevet med annet! Spesielt synlig var dette under fremførelsen av hitlåtene Welcome To The Mountain og – selvfølgelig – ”landeplagen” Girl In Oslo. Konkludert kan vi si at det ikke er spesielt mye å utsette på BigBangs opptreden denne gangen heller. Godt levert. Akkurat som forventet altså…

Lou Reed

Ingen perfekt dag
Det står respekt av å hanke inn en størrelse av Lou Reeds kaliber til Norwegian Wood for andre gang på åtte år. Men under gårsdagens konsert i Frognerbadet virket newyorkeren både gretten og lei, og hadde en dag som må ha vært alt annet enn perfekt. I alle fall ikke slik som han i sine glansdager beskrev det i klassikeren Perfetct Day.

Rent teknisk sett utførte likevel ikke Lou Reed og hans band en dårlig jobb fra Wood-scenen. Men det hele ble alt for seigt og langdrygt, som resulterte i en forholdsvis kjedelig totalopplevelse. I hvert fall ble dette en enorm kontrast til publikumsfrieriet fra de lokale heltene i BigBang, som spilte fra samme scene like før. Ikke en gang gjennom låter som Ecstasy og Dirty Boulevard maktet Reed og kompani å redde seg bort fra den slappe stemningen som gradvis spredte seg i amfiet foran scenen.

Stivt og stødig
Mot slutten kom det seg heldigvis litt da han dro i gang strofer fra sekstitallspastisjen You Keep Me Hanging On, men da var det egentlig for sent til å rette opp skaden. Heller ikke klassikere som Sweet Jane, Walk On The Wild Side eller Perfect Day ble servert det uthungrede publikummet. Kanskje like greit å droppe ekstranumre, for det syntes likevel ikke å påvirke dem i særlig grad at Lou Reed tuslet fra scenen etter en knapp time. Når det hele endelig var over kunne de etter hvert så matte festivalgjengerne forlate området. Og det etter en ellers riktig så trivelig dag i Frognerbadet.

Dagens artistrekke var variert nok til at de fleste tilhørere burde finne noe å like, og været gjorde nok også sitt til at stemningen jevnt over var veldig god i Frognerbadet denne flotte lørdagen. Men når publikummere foretrekker å slenge seg i gresset for å lese Dagbladet fremfor å følge en verdensstjernes opptreden fra scenekanten, sier det litt om at kanskje ikke alle gjorde jobben sin…