Scroll To Top

Helping Hand – En hånd å holde i

Plater 21. juni 2006
Karakter

Duoen består av multiinstrumentalistene Rasim Biyikli og Charles-Eric Charrier og er fra Nantes i Frankrike. Man har fra før av utgitt to studioalbum, to EP-er og unnagjort flere lengre turnérekker rundt om i Europa.

Det som er befriende med prosjekter som Man, er at de satser. De skjønner at det de prøver på er så vidløftig og spesielt at resultatet er nødt til å bli enten eller. Enten blir det fantastisk bra, eller så blir det forferdelig dårlig.

På sett og vis er det kanskje den beste måten å jobbe på; å hele tiden gå etter ytterpunktene, og heller ta smellen når det stopper opp. Helping Hand kunne derfor like godt vært historien om et prosjekt som prøvde og feilet, enn et vitnesbyrd om ubetinget suksess. Men dette er nå en gang lyden av en duo som er på toppen av kreativitetsstigen, og som har laget en maktdemonstrasjon innen avantgarde antipop.

Helping Hand kan ses på som en fåmælt konseptplate, der sentrale temaer er livets skyggesider, hva som skjer etter at festen er over og bakrusen setter inn. Og ikke minst: Hvordan stillheten kan være noe av det skumleste som finnes. Sagt på en annen måte er det en svær, men ordknapp historie som utfolder seg fra Your In For It starter skiva, til den avsluttes med 8 MMs kraftige pianospill, rablende mumling og barneskrål.

Mans uttrykk låter unikt, selv om det er mulig å trekke paralleller til ting som post-Japan David Sylvian, eller Alpine Those Myriads!. Sistnevnte fordi de har den samme tilnærmingen til å vri på låtene som Man. Melodiene lever sine egne liv, og det er alltid fascinerende å høre på dem. Biyikli og Charrier er drevne toneperfeksjonister, og de veksler mellom å frembringe vakre og harmoniske partier, og voldsomme innslag av lydvreng og støy

Ved første runde i spilleren er det nok lett å avskrive Helping Hand som et sært produkt. Men gis den litt tid til å blomstre, trer mye ekte glede frem i denne mastodonten av en avantgardistisk antipop-plate.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer